Johan Ulrik Olsen: Forskjell mellom sideversjoner

Et av de viktigste politikkområdene som Johan Ulrik Olsen fikk lagt til sitt departement, var arbeidet med en reform av kommuneinndelingen i Norge. Dette arbeidet sorterte under den såkalte Kommuneinndelingskomiteen av 1946, som var ledet av fylkesmann i Sogn og Fjordane Nikolai Andreas Schei (1901-1985).<ref>http://www.snl.no/.nbl_biografi/Nikolai_Schei/utdypning</ref> Mellom Olsen og Schei oppsto etter hvert et ganske betydelig spenningsforhold. Den faglige bakgrunnen for spenningen var forskjellige syn på fylkeskommunens rolle. Fylkeskommunen hadde historisk sett en svak posisjon i forvaltningen. Den var nærmest et uselvstendig fellesorgan for kommunene i fylket, som sammen spleiset på finansieringen gjennom [[Leksikon:Repartisjon|repartisjon]] og der det var kommunalt oppnevnte representanter som satt i fylkestinget. Olsen ville skape en sterk fylkeskommune. Fylkeskommunen skulle baseres på direkte valg og direkte skattelegging. En rekke nye og større forvaltningsoppgaver skulle legges til fylkeskommunen, som skulle få en egen administrasjon til å utføre oppgavene. Visjonen var å frigjøre fylkeskommunen institusjonelt sett både fra kommunene og staten.  

I forsøket på å skape den nye og sterke fylkeskommunen samarbeidet kommunalministeren nært med Knut M. Nordanger, som statsviteren Idar Flo betegner som ”Arbeiderpartiets fremste kommuneideolog”. Sammen utarbeidet de en idéskisse som fikk betegnelsen ”Lex Ulrik”, der nesten alle ambisjonene var integrert, altså direkte skattlegging, egen fylkeskommunal administrasjon, egne valg til fylkesting og byene inn i fylkeskommunen. Etter at forslaget ble kjent i 1954, vokste det fram en kraftig opposisjon. Fylkesmann Nikolai Schei sto sentralt i motstanden. Hans viktigste argument var at visjonen om en sterk fylkeskommune, ville komme i veien for kommuneinndelingskomiteens arbeid med å skape sterke kommuner. Det ville ikke være mulig å argumentere for å slå sammen kommuner, mange ganger mot innbyggernes vilje, hvis en samtidig skapte et nytt, sterkt demokratisk organ innenfor fylket. Kommuneinndelingskomiteen ville miste legitimitet, hevdet Schei.