Johan Ulrik Olsen: Forskjell mellom sideversjoner

Parallelt med den politiske karrieren bygde Ulrik Olsen opp en ganske betydelig forretningsdrift. Allerede i [[1914]] startet han sitt eget firma som handlet med sild, fisk og tran. I [[1930]] etablerte han et filtreranlegg for tran og startet med industriell tranproduksjon. Senere utvidet han virksomheten med trålfiske og bygde opp en liten havfiskerflåte. Kristiansund var en typisk nettverksby, sterkt avhengig av internasjonale konjunkturer og med en meget svak integrasjon i forhold til sitt potensielle omland. Næringslivet i byen var også ganske ensidig. Klippfiskeksport var hovednæringen. Under første verdenskrig gjennomlevde næringen en glanstid, men den internasjonale økonomiske krisen etter krigen reduserte i betydelig grad det økonomiske utbytte. Flere av klippfiskeksportørene gikk konkurs. Arbeidsløsheten var høy. Kommunens økonomiske situasjon var meget vanskelig. Høsten 1932 ble kommunen satt under offentlig administrasjon. Olsen ble medlem av administrasjonsstyret. I administrasjonsstyret fikk Olsen mulighet til å kombinere sin dyktighet som forretningsmann med sine politiske erfaringer og sin genuine «Kristiansunds-topofili». Administrasjonsstyrets største utfordring var å få til en gjeldsordning for kommunen. Kristiansund hadde en gjeld på mellom 23 og 24 millioner kroner. For å redusere gjelden var det nødvendig å gjennomføre forhandlinger med kreditorene. Olsen viste seg som en dreven og resultatorientert forhandler, og administrasjonsstyret klarte i løpet av et par år å redusere gjelden til under 300 000 kroner. I 1935 ble administrasjonssyret hevet.<ref>''Tidens Krav'', 31. juli 1945 og 30. juli 1955.</ref> Både i kraft av sitt politiske engasjement og sin betydelige forretningsvirksomhet hadde han på denne tiden opparbeidet seg en sterk, men også ambivalent posisjon i byen. Ulrik Olsen var sosialist, men også en av byens fremste kapitaleiere. Han var Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens selvskrevne lederskikkelse, men også en betydelig næringslivsmann og en representant for viktige kapitalinteresser. De mange rollene gjorde ham omstridt, også etter at han ble byens ordfører i [[1935]]. Allerede året før ble han valgt inn på Stortinget, der han nettopp arbeidet mest konsentrert med å etablere en gjeldsordning for kommunene. Olsen engasjerte seg også i en mer langsiktig politisk linje med sikte på å utvikle en skatteutjamningspolitikk som kunne bidra til å minske forskjellene mellom rike og fattige kommuner.