Johan Ulrik Olsen: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:Johan Ulrik Olsen, 1953.jpg|thumb|Johan Ulrik Olsen taler ved åpningen av rådhuset i Kristiansund i 1953. (Foto: Monge)]]<onlyinclude>'''[[Johan Ulrik Olsen]]''' (f. 2. august [[1885]] i [[Hitra]], d. 4. oktober 1963 i [[Kristiansund]]), kjøpmann og politiker som representerte [[Arbeiderpartiet]] på Stortinget fra [[1934]] til [[1961]]. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og administrasjonsdepartementet i [[1948]], og han satt deretter som sjef for kommunaldepartementet gjennom tre regjeringer fram til 1958.<ref>Nordby, Trond (red.): Storting og regjering 1945-1985. Biografier, 1985: s. 565-566. Ifølge Nordby var de offisielle navnene på departementene Olsen var sjef for: Kommunal- og administrasjonsdepartementet (1948-1951), Kommunal- og miljøverndepartementet (1951-1955) og Kommunal- og miljøverndepartementet (1955-1958).</ref> Tre av Olsens sentrale merkesaker var gjennomføringen av den store kommuneinndelingsreformen i 1960-årene, gjenreisningen av Nord-Norge og etableringen av den sosialdemokratiske boligpolitikken etter annen verdenskrig. Dette var komplekse og kontroversielle politiske saker, og Olsen ble også oppfattet som en kontroversiell, men kanskje ikke kompleks politiker. Han var imidlertid kjent for sin store arbeidskraft og sin ukuelige praktiske gjennomføringsevne, som inkluderte et bredt register av politiske virkemidler, noen i ytterkanten av hva både meningsfeller og meningsmotstandere anså som korrekt. Særlig kom dette til uttrykk, hevdet mange, i hans måte å løse en rekke problematiske arbeidskonflikter som kunne havne på hans bord i egenskap av arbeidsminister. Denne uortodokse stilen og taktiske dyktigheten gjorde at han i pressekretser fikk tilnavnet «Lurik», et navn som fanget inn noe av tvetydigheten i Olsens omdømme i årene som statsråd.<ref>''Verdens Gang'', 30. august 1958.</ref></onlyinclude> Etter at Ulrik Olsen gikk av som statsråd, vendte han tilbake til Stortinget, der han tok plass i samferdselskomiteen. Olsen var Stortingets eldste representant, og da han rundet 75 år i [[1960]] oppsummerte [[Dagbladet]] på denne måten sitt syn på Olsens år i rikspolitikken:  

Et av de viktigste politikkområdene som Johan Ulrik Olsen fikk lagt til sitt departement, var arbeidet med en reform av kommuneinndelingen i Norge. Dette arbeidet sorterte under den såkalte Kommuneinndelingskomiteen av 1946, som var ledet av fylkesmann i Sogn og Fjordane Nikolai Andreas Schei (1901-1985).<ref>http://www.snl.no/.nbl_biografi/Nikolai_Schei/utdypning</ref> Mellom Olsen og Schei oppsto etter hvert et ganske betydelig spenningsforhold.<ref>http://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapp2003/Rapport65/index-Fylket.html</ref> Den faglige bakgrunnen for spenningen var forskjellige syn på fylkeskommunens rolle. Fylkeskommunen hadde historisk sett en svak posisjon i forvaltningen. Den var nærmest et uselvstendig fellesorgan for kommunene i fylket, som sammen spleiset på finansieringen gjennom [[Leksikon:Repartisjon|repartisjon]] og der det var kommunalt oppnevnte representanter som satt i fylkestinget. Olsen ville skape en sterk fylkeskommune. Fylkeskommunen skulle baseres på direkte valg og direkte skattelegging. En rekke nye og større forvaltningsoppgaver skulle legges til fylkeskommunen, som skulle få en egen administrasjon til å utføre oppgavene. Visjonen var å frigjøre fylkeskommunen institusjonelt sett både fra kommunene og staten.<ref>Se note 6. Yngve Flo: ''Det lokale og det nasjonale. Statleg politikk overfor det lokale og regionale styringsverket frå 1900 til i dag'', trykt i Makt- og demokratiutredningens rapportserie, rapport nr. 65, juni 2003, er hovedkilden til opplysningene om Ulrik Olsen og fylkeskommunen. Det virker også som om denne og andre arbeider av Flo er kilden for en rekke andre framstillinger av forholdet, se for eksempel: http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/nouer/2000/nou-2000-22/9.html?id=360560</ref>  

Videre ønsket Olsen å legge byene inn under fylkeskommunen. Historisk sett var det administrative skillet mellom by og land fundamentalt. Urbanisering og folkevekst hadde imidlertid gjort at skillet mistet sin mening. Byene vokste ut over sine grenser. Mange steder gikk de administrative grensene mellom by og land tvers gjennom tettbebyggelsen. Tradisjonelt hadde denne typen problemer blitt løst gjennom byutvidelser. Men byutvidelser var problematiske, fordi de ofte innebar at de mest velstående delene av en landkommune ble lagt til byen, mens landkommunen ble stående igjen med et vesentlig redusert inntekstgrunnlag. Og hvis en i stedet prøvde å løse problemet ved å legge hele herredet til byen, så ville fylkeskommunen bli skadelidende, fordi den mistet en rik og dynamisk kommune. Endelig var det en viktig ambisjon for kommunalministeren å omforme fylkesmannsembete, som en del av opprustningen av fylkeskommunen. Ulrik Olsen ville gjøre fylkesmannsembetet til et mer entydig redskap for staten. Fylkesmennenes ambivalente posisjon mellom stat og kommune var egnet til å så tvil om deres lojalitet.