291 440
redigeringer
fjerner f-merking, WP-artikkel
mIngen redigeringsforklaring |
(fjerner f-merking, WP-artikkel) |
||
| (5 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg|Unionsbrevet fra 1397: «''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''»}} | <onlyinclude>{{thumb|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg|Unionsbrevet fra 1397: «''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''»}} | ||
'''[[Kalmarunionen]]''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene | '''[[Kalmarunionen]]''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland (øy)|Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles monark. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i [[Stockholms blodbad]] i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. [[Huset Oldenburg|Oldenborg]]- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.</onlyinclude> | ||
==Unionen== | ==Unionen== | ||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong [[Albrekt av Mecklenburg]] og deler av adelen. Albrekts motstandere valge henne i [[1388]] til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og [[hanseatene]]s økonomiske makt. Etter å ha inntatt [[Stockholm]] og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under felles styre. | I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong [[Albrekt av Mecklenburg]] og deler av adelen. Albrekts motstandere valge henne i [[1388]] til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og [[hanseatene]]s økonomiske makt. Etter å ha inntatt [[Stockholm]] og fordrevet Albrekt, hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under felles styre. | ||
{{thumb|Erikafpommernsdanskeunionssegl.jpg|Erik av Pommerns unionsegl.}} | |||
Riksfellesskapet ble formalisert i [[17. juni]] [[1397]] ved inngåelsen av [[Kalmarunionen]] på det svenske slottet i [[Kalmar]], nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige [[Erik av Pommern]] som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrethe beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412. | Riksfellesskapet ble formalisert i [[17. juni]] [[1397]] ved inngåelsen av [[Kalmarunionen]] på det svenske slottet i [[Kalmar]], nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige [[Erik av Pommern]] som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrethe beholdt den relle makt over unionen til sin død i 1412. | ||
==Konflikt== | ==Konflikt== | ||
Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i [[Slesvig (hertugdømme)|Schleswig]], [[Holstein]], [[Mecklenburg]], og [[Pommern]], som forstyrret den svenske eksporten, spesielt [[jern]], til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør ([[Engelbrektsopprøret]]) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i [[1439]], og ble etterfulgt av den barnløse [[Kristoffer av Bayern]]. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i [[1448]], valgte svenskene [[Karl Knutsson Bonde]] som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i [[Schleswig]]-[[Holstein]] var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller [[Christian I]] av [[Huset Oldenburg|Oldenburg]] som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i [[1450]]. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden. | |||
Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i [[Slesvig (hertugdømme)|Schleswig]], [[Holstein]], [[Mecklenburg]], og [[Pommern]], som forstyrret den svenske eksporten, spesielt [[jern]], til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppstod væpnede opprør ([[Engelbrektsopprøret]]) som førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i [[1439]], og ble etterfulgt av den barnløse [[Kristoffer av Bayern]]. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i [[1448]], valgte svenskene [[Karl Knutsson Bonde]] som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i [[Schleswig-Holstein]] var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller [[Christian I]] av [[Huset Oldenburg|Oldenburg]] som dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i [[1450]]. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden. | |||
Etter at [[Christian II]] hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i [[1520]] mot den svenske adel i [[Stockholms blodbad]] et opprør under ledelse av [[Gustav Vasa]], som igjen drev de danske troppene ut i [[1521]]. Gustav Vasas valg til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen. | Etter at [[Christian II]] hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i [[1520]] mot den svenske adel i [[Stockholms blodbad]] et opprør under ledelse av [[Gustav Vasa]], som igjen drev de danske troppene ut i [[1521]]. Gustav Vasas valg til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen. | ||
==Endelig oppløsning== | ==Endelig oppløsning== | ||
{{thumb|Flag of the Kalmar Union.png|Kalmarunionens flagg.}} | |||
De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, [[Grevefeiden]]. I [[1536]] fastslo kong [[Christian III]]s håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten [[Danmark-Norge]] og styrt fra hovedstaden [[København]]. | De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, [[Grevefeiden]]. I [[1536]] fastslo kong [[Christian III]]s håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet, uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten [[Danmark-Norge]] og styrt fra hovedstaden [[København]]. | ||
| Linje 33: | Linje 32: | ||
[[Kategori:Kalmarunionen| ]] | [[Kategori:Kalmarunionen| ]] | ||
[[Kategori: | [[Kategori:1390-åra]] | ||
[[Kategori:1400-tallet]] | |||
[[Kategori:1500-tallet]] | [[Kategori:1500-tallet]] | ||