Kalmarunionen: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:Erik_af_Pommern.jpg|thumb|250px|[[Erik av Pommern]] krones til konge over det samlede Norden, [[17. juni]] [[1397]]]]

'''Kalmarunionen''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene, [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles kongemakt.  Periodens styreform var [[Riksrådskonstitusjonalisme|riksrådskonstitusjonalistisk]], det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i ''[[Stockholms blodbad]]'' i 1520, ble [[Gustav Vasa]] valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse.  <!-- suvereniteten lå etter datidens ideologi i kongemakten ikke folket (jfr Fyrstesuverenintetsprinsippet. Det er derfor ukorrekt å drøfte om unionslandene hadde "suverenitet eller ikke"--> [[Huset Oldenburg|Oldenborg]]- og [[Vasa]]-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.