Kalmarunionen: Forskjell mellom sideversjoner

m
ryddet i første avsnitt
Ingen redigeringsforklaring
m (ryddet i første avsnitt)
Linje 1: Linje 1:
<onlyinclude>{{thumb|Erik_af_Pommern.jpg|thumb|250px|[[Erik av Pommern]] krones til konge over det samlede Norden, [[17. juni]] [[1397]]}}
<onlyinclude>{{thumb|Dokument pt Kalmarunionen.jpeg|Unionsbrevet fra 1397: «''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''»}}
'''Kalmarunionen''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene, [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles kongemakt.  Periodens styreform var [[Riksrådskonstitusjonalisme|riksrådskonstitusjonalistisk]], det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i ''[[Stockholms blodbad]]'' i 1520, ble [[Gustav Vasa]] valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. <!-- suvereniteten lå etter datidens ideologi i kongemakten ikke folket (jfr Fyrstesuverenintetsprinsippet. Det er derfor ukorrekt å drøfte om unionslandene hadde "suverenitet eller ikke"--> [[Huset Oldenburg|Oldenborg]]- og [[Vasa]]-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.</onlyinclude>  
'''[[Kalmarunionen]]''' var et tronfellesskap (13. eller 20. juli [[1397]]-[[1523]]) som forente de tre kongedømmene, [[Danmark]], [[Norge]] (herunder [[Island]] og [[Grønland]]) og [[Sverige]] (med [[Finland]]) under en felles kongemakt.  Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny [[grunnlov]] (kalt [[håndfestning]]), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved [[Riksråd|riksrådene]], og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong [[Christian II]]s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i ''[[Stockholms blodbad]]'' i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. [[Huset Oldenburg|Oldenborg]]- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.</onlyinclude>


==Unionen==
==Unionen==
[[Bilde:Dokument pt Kalmarunionen.jpeg|thumb|250px|Unionsbrevet fra 1397: "''Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil''"]]
 
Unionen ble skapt av den norske dronning [[Margrete|Margrete Valdemarsdatter]] ([[1353]]-[[1412]]), datter av den danske kong [[Valdemar Atterdag]]. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge [[Håkon VI]]. Det lyktes for Margrethe å få deres sønn [[Olav IV]] anerkjent som dansk tronarving. I [[1376]] arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrethe som formynder. Da hans far Håkon VI døde i [[1380]], ble han også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med konges mor som formynder.  
Unionen ble skapt av den norske dronning [[Margrete|Margrete Valdemarsdatter]] ([[1353]]-[[1412]]), datter av den danske kong [[Valdemar Atterdag]]. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge [[Håkon VI]]. Det lyktes for Margrethe å få deres sønn [[Olav IV]] anerkjent som dansk tronarving. I [[1376]] arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrethe som formynder. Da hans far Håkon VI døde i [[1380]], ble han også konge av Norge. De to land var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med konges mor som formynder.