291 440
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
(Ny side: {{Infoboks monark | bgfarge = | navn = Karl Knutsson Bonde | bilde = | bildestr = | bildetekst = | tittel = Konge av Norge | regjeringstid = [[1...) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 27: | Linje 27: | ||
Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i. | Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i. | ||
For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[ | For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den. | ||
Karl umiddelbare problem var at han ikke fikk militær kontroll sønnafjells. Derfor måtte han gå med på at spørsmålet om Norge skulle diskuteres på et møte som skulle holdes i Halmstad i mai 1450 for å diskutere konflikten om Gotland. På møtet ledc Karl nederlag da de svenske stormennene anerkjente Christian som norsk konge. Karl ble presset av den svenske riksrådet til å godta avtalen<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=3108&s=n&str= DN III, nr. 810]</ref>, men han nektet å gi fra seg tittelen. Forholdet mellom Norge og Sverige ble mer anspent, og i [[1452]]–[[1453]] og [[1455]]–[[1457]] var det krig mellom landene. I 1457 måtte Karl flykte fra Sverige til [[Hansaforbundet|hansabyen]] Danzig, i dag Gdansk i Polen. Christian I ble dermed valgt til svensk konge. Norske stormenn som hadde dratt til Sverige da Karl ble avsatt i 1450 vendte hjem igjen og ble forlikt med riksrådet. | Karl umiddelbare problem var at han ikke fikk militær kontroll sønnafjells. Derfor måtte han gå med på at spørsmålet om Norge skulle diskuteres på et møte som skulle holdes i Halmstad i mai 1450 for å diskutere konflikten om Gotland. På møtet ledc Karl nederlag da de svenske stormennene anerkjente Christian som norsk konge. Karl ble presset av den svenske riksrådet til å godta avtalen<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=3108&s=n&str= DN III, nr. 810]</ref>, men han nektet å gi fra seg tittelen. Forholdet mellom Norge og Sverige ble mer anspent, og i [[1452]]–[[1453]] og [[1455]]–[[1457]] var det krig mellom landene. I 1457 måtte Karl flykte fra Sverige til [[Hansaforbundet|hansabyen]] Danzig, i dag Gdansk i Polen. Christian I ble dermed valgt til svensk konge. Norske stormenn som hadde dratt til Sverige da Karl ble avsatt i 1450 vendte hjem igjen og ble forlikt med riksrådet. | ||