Administratorer, Skribenter
40 854
redigeringer
m
→Etablering av faste kinoer 1896-1913
mIngen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
[[Bilde:Biokino1912.jpg|300px|Da Oslokinoen ''Bio-Kino'' i Stortingsgata 14 fikk konsesjon for kinodrift etter innføringa av kinoloven, var det en betingelse at den skulle vise filmer av høy kunstnerisk verdi.{{Byline|Narve Skarpmoen}}|thumb]]Under filmens aller første tid i Norge foregikk filmframvisningene først og fremst vist ved [[varietéteatrene]], noe som førte til at kinopublikummet først og fremst var borgerskapet. Etterhvert mista det mye mediet nyhetens interesse. For at kinofilmen skulle bli et varig fenomen som kunne lønne seg økonomisk, var det avgjørende å skaffe et bredere kinopublikum. Dette ble blant anent gjort ved å bygge kinoer, lokaler som utelukkende var beregna på filmframvisning.<ref>Øyvind Samuelsen. ''Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene?'' S. 18.</ref> | [[Bilde:Biokino1912.jpg|300px|Da Oslokinoen ''Bio-Kino'' i Stortingsgata 14 fikk konsesjon for kinodrift etter innføringa av kinoloven, var det en betingelse at den skulle vise filmer av høy kunstnerisk verdi.{{Byline|Narve Skarpmoen}}|thumb]]Under filmens aller første tid i Norge foregikk filmframvisningene først og fremst vist ved [[varietéteatrene]], noe som førte til at kinopublikummet først og fremst var borgerskapet. Etterhvert mista det mye mediet nyhetens interesse. For at kinofilmen skulle bli et varig fenomen som kunne lønne seg økonomisk, var det avgjørende å skaffe et bredere kinopublikum. Dette ble blant anent gjort ved å bygge kinoer, lokaler som utelukkende var beregna på filmframvisning.<ref>Øyvind Samuelsen. ''Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene?'' S. 18.</ref> | ||
De første kinoene i Norge ble etablert som filialer av det svenske firmaet ''A/B Svenska Kinematografen'', et firma som både drev med produksjon og framvisning av film. Dette var en modell som både lønte seg økonomisk og kunstnerisk. Ved at kinoen viste selvproduserte filmer slapp de å kjøpe inn filmer fra utlandet til kinoene sine. Avkastninga på filmene ga dessuten økonomiske muligheter til å lage nye filmer, og salg av filmer til andre kinoer ga nok en ekstrainntekt. ''Svenska kinematografen'' etablerte Norges første faste, [[Kinematograf-Teatret]], åpna 30. oktober [[1904]], og i løpet av de følgende to åra ble det etablert totalt 26 kinoer i Norge. Sjefen for den norske filialen av ''Svenska klinematografen'' het [[Hugo Hermansen]], og er dessuten mannen bak det første Norske forsøket på spillefilm, [[Fiskerlivets farer | De første kinoene i Norge ble etablert som filialer av det svenske firmaet ''A/B Svenska Kinematografen'', et firma som både drev med produksjon og framvisning av film. Dette var en modell som både lønte seg økonomisk og kunstnerisk. Ved at kinoen viste selvproduserte filmer slapp de å kjøpe inn filmer fra utlandet til kinoene sine. Avkastninga på filmene ga dessuten økonomiske muligheter til å lage nye filmer, og salg av filmer til andre kinoer ga nok en ekstrainntekt. ''Svenska kinematografen'' etablerte Norges første faste, [[Kinematograf-Teatret]], åpna 30. oktober [[1904]], og i løpet av de følgende to åra ble det etablert totalt 26 kinoer i Norge. Sjefen for den norske filialen av ''Svenska klinematografen'' het [[Hugo Hermansen]], og er dessuten mannen bak det første Norske forsøket på spillefilm, [[Fiskerlivets farer]].<ref>Øyvind Samuelsen. ''Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene?'' S. 18-19.</ref> Den ble innspilt én eller annen gang mellom [[1906]] og [[1908]]. | ||
Det oppsto flere norske kinokjeder, men fram til [[1911]] forsøkte ingen av de norske kjedene å kombinere kinodrift og filmproduksjon. Der svenske og danske kinokjeder reinvesterte avkastninga fra kinoene ved å lage flere filmer, brukte de norske kjedene profitten på å bygge flere kinoer og på å ruste opp gamle kinolokaler.<ref>Øyvind Samuelsen. ''Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene?'' S. 19-20.</ref> Den norske kinoindustrien var altså avhengig av å kjøpe utenlandskprodusere filmer. Dessuten trøblete at ''Svenska kinematografen'' hadde så sterk posisjon i Norge, det var en utfordring for de norske kjedene å konkurrere mot det vel etablerte svenske foretaket.<ref>Øyvind Samuelsen. ''Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene?'' S. 21.</ref> | Det oppsto flere norske kinokjeder, men fram til [[1911]] forsøkte ingen av de norske kjedene å kombinere kinodrift og filmproduksjon. Der svenske og danske kinokjeder reinvesterte avkastninga fra kinoene ved å lage flere filmer, brukte de norske kjedene profitten på å bygge flere kinoer og på å ruste opp gamle kinolokaler.<ref>Øyvind Samuelsen. ''Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene?'' S. 19-20.</ref> Den norske kinoindustrien var altså avhengig av å kjøpe utenlandskprodusere filmer. Dessuten trøblete at ''Svenska kinematografen'' hadde så sterk posisjon i Norge, det var en utfordring for de norske kjedene å konkurrere mot det vel etablerte svenske foretaket.<ref>Øyvind Samuelsen. ''Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene?'' S. 21.</ref> | ||