Kjærnsmo: Forskjell mellom sideversjoner

m
m (litt kilder)
Linje 4: Linje 4:


==Leilendingstida 1600-tallet til 1789==
==Leilendingstida 1600-tallet til 1789==
Kjærnsmo var i 1670 eid av Thomas Holst i Christiania, i likhet med Foss og en av Auligardene. Gardene gikk siden til toller Hendrik Lachmann (død 1707), og i 1730 var assessor Vogt eier. Berger Svendsen og Tore Larsen Hareton fikk auksjonsskjøte i 1750, og to år senere hadde Berger overlatt sin andel til Tore. I 1763 skjøtet Gunder Åmot og Nils Øyset garden til Kristoffer Hansen Hareton. Etter Kristoffers død avholdt enka, madam Karen, auksjon 27. juni 1772 og det ble Nils Øyset som fikk tilslaget. 3130 rd ga han for garden Kjærnsmo med kvern og privilegert sag med bevilling på å skjære 2000 bord årlig, foruten nabogarden Foss med tilliggende kvernhus og en foss [trolig av Auli].<ref>[https://media.digitalarkivet.no/tl20080626320042 Pantebok 1775, fol 40].</ref>
Kjærnsmo var i 1647 eid av Christianiarådmann [[Helge Bertelsen]]. I 1670 var Thomas [[Holst]] i Christiania eier, både av denne gården og av Foss og en av Auligardene. Gardene gikk siden til toller Hendrik Lachmann (død 1707), og i 1730 var assessor Vogt eier. Berger Svendsen og Tore Larsen Hareton fikk auksjonsskjøte i 1750, og to år senere hadde Berger overlatt sin andel til Tore. I 1763 skjøtet Gunder Åmot og Nils Øyset garden til Kristoffer Hansen Hareton. Etter Kristoffers død avholdt enka, madam Karen, auksjon 27. juni 1772 og det ble Nils Øyset som fikk tilslaget. 3130 rd ga han for garden Kjærnsmo med kvern og privilegert sag med bevilling på å skjære 2000 bord årlig, foruten nabogarden Foss med tilliggende kvernhus og en foss [trolig av Auli].<ref>[https://media.digitalarkivet.no/tl20080626320042 Pantebok 1775, fol 40].</ref>


Så lenge det hadde vært Christianiaborgere som eide garden, satt leilendingsfamilien trygt. Ved hjelp av sin [[opplatingsretten|opplatingsrett]] kunne de kontrollere hvem som ble neste bruker. Først da garden til slutt ble solgt til en familie som selv hadde barn som kunne tenkes å bli gardbrukere, skulle familien på garden få føle forskjellen på sjøleier og leilending.   
Så lenge det hadde vært Christianiaborgere som eide garden, satt leilendingsfamilien trygt. Ved hjelp av sin [[opplatingsretten|opplatingsrett]] kunne de kontrollere hvem som ble neste bruker. Først da garden til slutt ble solgt til en familie som selv hadde barn som kunne tenkes å bli gardbrukere, skulle familien på garden få føle forskjellen på sjøleier og leilending.   
Skribenter
1 053

redigeringer