Kjeldearkiv:Julebagst til uteliggerne

Julebagst til uteliggerne

I mars 1955 hadde den senere så kjente naturfotografen Sverre M. Fjelstad en artikkel i Nordstrands Blad der han forteller om besøk hos uteliggere på Ekeberg. Noen ganger var han sammen med Ingeborg Gomnæs som den gang var 17 år gammel.

Fjelstad skriver: Går man på en av de små, oppgåtte skogsveiene i Ekebergskogen like etter et snøfall, oppdager en noen store, hemmelighetsfulle fotspor som plutselig tar av fra veien og slynger seg gjennom stein og ur, rett ned i verste ulendet. Som godt er, innbyr ikke fottråkket til etterfølgelse. Hadde nemlig folk flest ant hvor sporene førte hen, ville de nok kanskje ha satt seg på baken og akt utfor!

Bolig på Berghylle

På en berghylle, knapt et par meter bred og delvis dekket av en fremspringende steinblokk, ligger det noen kvadratmeter skråstilt tjærepapp. De færreste kan vel tenke seg at dette er en menneskebolig! Selv oppdaget jeg tilholdsstedet ved en ren tilfeldighet tidlig i høst: Jeg sto på en steinknaus og speidet utover fjorden, en morgen før det ennå var blitt riktig lyst. Omsider kom jeg til å kaste et blikk bak meg – oppover i ura – og fikk se en mørk flate som så ut til å bevege seg langsomt opp og ned. Etter å ha iakttatt disse besynderlige bevegelsene en stund, skilte et lurvete hode seg snart ut i mellom all tjærepappen. Snart vistes resten av kroppen, og en ganske velvoksen mann trådte ut og forsvant oppover skråningen. Jeg liker ikke å blande meg opp i folks private liv, og derfor unngikk jeg å vise meg rundt ”boligen” i tiden fremover. Det var likevel ikke til å unngå at jeg enkelte dager så det samme gjenta seg; En mann dukket opp av pappen i grålysningen om morgenen – forsvant – for atter å vende tilbake i skumringen om kvelden. Uteliggeren så ut til å være godt kledd, men det måtte da bli nesten uutholdelig kaldt med bare et tynt lag tjærepapp til overbredsel, og med bare noen få aviser og sekker til underlag? – Svaret ga uteliggeren meg selv litt senere på høsten: ”Jeg fryser ikke i en 10-12 kuldegrader, men blir det under 20 minusgrader – da begynner det å bli noe kjølig!”

Brunbarkede uteliggere

Siste høst lyktes det meg å bli kjent med flere av Ekebergskogens uteliggere. Det viste seg at de fleste av dem hadde fast arbeid. Med en papirrull under den ene armen, og med den andre hånden dypt begravet i frakkelommen kom de ruslende i skumringen – og forsvant ut av skogen før det ennå var blitt riktig lyst. Jeg kom i snakk med enkelte av dem. Kjekke karer som utelivet har satt sitt preg på. Brun-barkete, og med lærhud som noen nord-amerikanske indianere, er de i stand til å tåle mang en kald natt under åpen himmel. Men når de har arbeid, hvorfor behøver de da å tilbringe natt etter natt under åpen himmel? Det kan være til ettertanke det svaret en eldre uteligger ga meg: ”Du skjønner, - jeg kan ikke fordra byen – ja, byer i sin helhet, jeg føler meg så inneklemt og fanget der. Det er bare det at jeg må arbeide for å kunne leve, som gjør at jeg går dit!” Jeg har aldri merket noen fyll eller turing iblandt disse menneskene. Enkelte ganger har jeg selvfølgelig sett at de har tatt seg en tår, men det har vel nærmest vært for ”å holde varmen”! Siste høst lå det i alt 8 ”fastboende” uteliggere her oppe i Ekebergskogen. Bare to av dem reiste seg en tålelig bra hytte. Et par andre lå på aviser og papirsekker inne under noen bergrabber i det verste ulendet. Deriblandt en eldre kvinne. En enslig kar reiste seg et slags telt inne i et lite buskas, bare 10-15 meter fra Ekebergbanens trikkelinje. Men da det tette, skjulende løvtaket falt av trærne, fikk han ikke være i fred for gutterampen lenger, og måtte trekke seg tilbake til mer ubeferdete steder. Ut på vinteren lyktes det ham å få en sengeplass i den meget omtalte ”uteliggerbussen”, som parkeres i og omkring Oslo. Sistnevnte buss er forøvrigt et utmerket tiltak som en kan takke ”Kameratklubben New Deal” for. En annen mann lå, og ligger fremdeles, i et av de få uthus som ennå står igjen i Ekebergskogen. Han legger seg som regel ikke inn før langt på natt, og tørner ut før det ennå gryr av dag.

Julenisse med julekaker

Ved foten av en stupbratt skråning, der folk i årevis har tømt søppel og annet avfall, lå et primitivt krypinn, bygd av noen tønner, plankebiter og halm. Her levde, spiste og sov en middelaldrene mann i flere måneder. Rett før jul brakk han armen, og det var med besvær han stelte seg selv der nede i hytten, vegg i vegg med søppeldyngen. Innunder jul bakte frk. Ingeborg Gomnæs en mengde kaker av forskjellige slag, og på lille julaftens morgen gikk jeg rundt til uteliggerne med pakker. – Jeg følte meg som en riktig julenisse, da jeg med sekk på ryggen avleverte pakkene til de forskjellige uteliggerne. En av pakkene hadde jeg tiltenkt mannen ved søppeldyngen, men da jeg ikke fant ham hjemme, tok jeg sjansen – la pakken på brisken og stengte døren forsvarlig etter meg. Men dyngens innvåner skulle aldri finne pakken, for da jeg julekveldens morgen gikk forbi der, kjente jeg røyklukt, og fant ”boligens” forkullede rester. Hele det fattige hjemmet til ”dyngeboeren” var gått opp i flammer – alt som var igjen var en rykende glohaug og noen forvridde, forkullede rester! – Jeg var redd uteliggeren kunne ha brent inne og varslet politiet. – Heldigvis kunne de med en gang fastslå at noe menneskeliv var ikke gått tapt.

Nybygger på julekvelden

På selve julekvelden, idet kirkeklokkene ringte julen inn, hørte jeg energiske hammerslag nede i ura under dyngen. – Det var ”Dyngeboeren” som snekret seg et nytt skjul for julenatten. Han arbeidet med ”liv og lyst”, og avslo stolt mitt tilbud om hjelp. Derimot var han meget takknemlig da jeg lovte å komme med en ny pakke kaker senere på kvelden – i stedet for den som var brent opp. Mellom mannen og tjærepappen og meg selv, har det i vinterens løp utviklet seg et varmt vennskap. Hver morgen, før det ennå lysner av dag, besøker jeg ham. En termos med noe varmt å drikke, og noen brødskiver ved siden av smaker godt en kald vinterdags morgen. Mens frokosten fortæres, prater vi så om de forskjelligste ting; fra vitenskap til dagens små detaljer, og det er ikke til å unngå at uteliggeren forteller sin historie, og her er den i korte trekk, slik som mannen selv forteller den: ”Som ganske ung seilte jeg til sjøs, helt til jeg etter noen få år slo meg ned i Australia. Her avtjente jeg min verneplikt og ble samtidig australsk statsborger. – Da jeg var ferdig med verneplikten, dro jeg ut i villmarken og levde som metallsøker, skjerper, i hele 31 år. – Jeg hadde min ”camp” og bodde ganske alene, mange miles fra nærmeste hvite mann. Her fikk jeg samtidig god anledning til å studere dyre- og plantelivet, ja – naturen i sin helhet. Men så fant jeg på å reise en tur til gamlelandet. Det skulle jeg aldri ha gjort; her hjemme er det som om alle ting går på tverke for meg! – Nå vil jeg tilbake til Australia; - jeg samler penger til billett, så den dagen jeg får samlet nok – den dagen reiser jeg!” slutter uteliggeren og stryker seg gjennom sitt lange, hvite helskjegg.

Avsky for bånd og tvang

Vi almindelige fastboende sengesovere undrer oss over at uteliggerne går igjennom kulde og ubehag og stempler seg selv som asosiale individer når de ikke er nødt til det sett fra vårt synspunkt. De fleste har jo arbeid og penger, og kunne leie seg inn under tak hvis de ville. – Vi kan vel heller aldri fullt ut forstå disse menneskers tenkemåte og livssyn, fordi vi ikke har forutsetninger til det. Vi vet intet om hvilke tragiske hendelser i levet deres som har drevet dem dit de nå er, borte fra all menneskelig omgang, fra venners omtanke og omsorg. Like fullt må vi respektere deres ubendige frihetstrang, deres avsky for bånd og tvang. Hvert menneske har retten til å leve sitt eget liv, og ikke alle er slik skapt at de kan innordne seg et samfunn, slik det er i dag. Jeg har et oppriktig ønske for årene fremover: La uteliggerne få leve sitt eget liv – uforstyrret – her oppe i Ekebergskogen!



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 126: Julebagst til uteliggerne.



  Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 365 den 15.12.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.