Kjeldearkiv:Petra Heiberg fra Nes i Hedmark – en forkjemper for kvinnelige rettigheter: Forskjell mellom sideversjoner

{{under arbeid}}

=== Den politiske situasjonen i Hamar i siste tiårene av 1800-tallet. ===

Lokalhistorikeren Chr. Ramseth skriver om det politiske liv i [[Hamar]] i sin byhistorie fra 1899: «Valget stod i de første aar mellem embedsmænd og næringsdrivende borgere, og der hvilede et fredelig præg over valgene til og med 1870.» Men så var det slutt på den politiske idyllen i Mjøsbyen, en by som var anlagt fra rå rot våren og sommeren [[1849]].  Det som startet den partipolitiske debatt i Hamar, var Johan Sverdrups forslag av 16. mai 1872 om mistillit til regjeringen Stang fordi regjeringen hadde avvist stortingsvedtaket som gikk ut på at regjeringens medlemmer skulle ha anledning til å møte i landets nasjonalforsamling, den såkalte statsrådssaken. Det ble sendt en støtteerklæring fra 57 borgere til fordel for Sverdrup, mens 50 andre sendte en tilsvarende støtteerklæring til statsministeren. Ramseth føyer til: «Blant disse 50 findes nogle navne der altid senere har været kjendte som gode konservative høire. Her lagdes saaledes grunden til den fremtidige partigruppering i vår by.»

Den politiske interesse var altså i 1880- årene stor i Hamar, men den var, vel å merke, mer knyttet til personer enn til saker og ideologier. Vi refererer Ramseth: «Større politisk bevægelse end ved valgene i 80 aarene har byen ikke oplevet. Det ene store møde med skarpe diskussioner mellem partenes ledende mænd afløste det andet, og diskussionen avlede en bitterhed som varede lenge».

=== Arbeiderdemokratenes partiprogram. ===

Søsknene Heiberg tilhørte begge den bevegelse som ble kalt [[arbeiderdemokratene]], en radikal gruppering som hadde sin største tilslutning i området rundt Mjøsa og som etter hvert ble en støttegruppe for partiet Venstre, altså en radikal fløy av et borgerlig parti som avviste en sosialistisk ideologi. Arbeiderdemokratene hadde til formål: »å arbeide for politisk, social og økonomisk likhet og rettferdighet, således at hver samfundsnyttig borger i landet skal kunne leve under trygge og gode livsvilkår- Likeledes har det til formål å arbeide for å trygge og fremme landets politiske og økonomiske uavhengighet.»

Undertonen i Arbeiderdemokratenes politikk var et ønske om å skape større likhet i livsvilkårene for samfunnets medlemmer, en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder, og i praksis ville dette bety at politikken måtte gå ut på å bedre kårene for dem som var dårligst stilt. Arbeiderdemokratene var tilhengere av en politikk som ikke skulle avhjelpe den sosiale nød ved tilfeldige og private gaver fra de rikes bord, men som Johan Castberg hevdet: «Ikke ved spredt Barmhjertighed, men ved Samfundsreformer skulle man gå løs på den største av alle Samfundsopgaver: Den at hindre Fattigdom og Nød». Man ønsket verken filantropi eller en sosialpolitikk etter Bismarcks modell i Tyskland, da «de store Opgaver løses ikke af nogen Enkelt.»

Dersom folket selv skulle makte denne oppgaven, måtte det skje gjennom et organisert samvirke. Staten skulle ikke stå som passiv tilskuer til kampen mellom arbeiderne og kapitalen. Den unge Petra Heiberg sluttet seg helhjertet til programmet om at «samfølelsen skulle slå igjennom alle klasseskiller og gruppeinteresser. De svake og de sterke, de rike og de fattige skulle stå sammen. «Alles solidaritet» refererte seg til hele nasjonen, og ble etter hvert tydeligere og klarere satt opp som motsetning til klassefølelse – til klassesolidaritet – til klassepartier».  Samfunnsforskeren Tertit Aasland hevder i sin bok om Arbeiderdemokratene at de «vendte seg mot Høires og Bondepartiets «reaktion» og mot Arbeiderpartiets «revolusjon». De reagerte mot de ulike kår befolkningen levde under; det gjaldt å fjerne den nød og elendighet som grupper av folket opplevde til daglig. Kort sagt, man måtte strebe etter sosial rettferdighet. Bare dersom samfunnet virkelig i praktisk gjerning viste at det gjennom et storstilet reformarbeid ville realisere denne rettferdighet, kunne man ha håp om å vinne arbeidernes tillit. Bare på denne måten kunne man i folkets brede lag skape tro på og hengivenhet for samfunnet og fedrelandet. Det var altså nødvendig med et stort og aktivt reformarbeid.

Dette var den politiske plattform og de politiske retningslinjer som lå til grunn for hennes virke da den 22-årige Petra Heiberg kom tilbake til sitt hjemsted i 1891. Hennes Amerikaopphold hadde vist hva den enkelte kunne oppnå når forholdene var lagt til rette for et aktivt og utfordrende liv. Frk Heiberg har nok vært på linje med Henrik Ibsen i kravet «frihet under ansvar» da hun tok den krevende posten som døvelærer ved Hamar Døveskole. Hennes leveregel ble da også «en god gjerning hver dag».

=== Arbeid for større kvinnelig innflytelse i Hamar-samfunnet. ===  

Den gruppen som tok denne utfordringen, var kvinner som var tilknyttet Hamar Døveskole. Hamar Sanitetsforening som ble etablert 26. februar 1901, fikk Aagot Hofgaard som leder med tilslutning av 7 av hennes venner, bl.a. Petra Heiberg. Denne foreningen ble noen år nærmest et familieforetak knyttet til Hamar Døveskole. Medlemmene som var 8 i tallet, møttes jevnlig hos hverandre, og dette gjorde det vanskelig å utvide medlemstallet. Men en skal vel heller ikke se bort fra at de samme holdningene til Sanitetsforeningens stiftelse og virke gjorde seg gjeldende på samme måte i Hamar som i Kristiania i 1896,da enkelte av de høyere embetsmenns fruer syntes «det smakte for meget venstresak av det hele og holdt seg tilbake til å begynne med.»

=== Optimisme i kvinneleiren. ===

I perioden 1902-1905 var det stor aktivitet blant de politisk bevisste kvinnene i Hamar. Nå var det stor interesse for å støtte forslaget om at kvinnene skulle få samme stemmerett til Stortingsvalgene som ved kommunevalgene. Det kom opp flere forslag om å danne en diskusjonsklubb eller en foredragsklubb. Petra Heiberg ønsket en diskusjonsklubb, men de konservative ville ha en foredragsklubb. I første omgang ble det dannet en foredragsklubb. Det ble da også en stor debatt i byen om uektefødte barn arverett etter et foredrag i denne klubben av [[Katti Anker Møller]] vinteren 1904.

Det kom imidlertid et tilbakeslag for de politisk bevisste Hamar-kvinnene ved kommunevalget i 1904 da kun 2 kvinner fikk plass i bystyre, bare Marie Rørholt og Hedvig Harboe fikk fornyet tillit. Dette var en klar nedgang fra suksessen i 1901. Det ble av den grunn tatt et nytt initiativ for å styrke kravet om større kvinnelig samfunnsinnflytelse. Det ble dannet et lokallag av »Lands-kvinne-stemme-retts-foreningen», til daglig omtalt som stemmerettsforeningen.  Den kjente kvinnesaksforkjemper, Fredrikke Qvam tok kontakt med noen Hamar-kvinner, bl.a. Petra Heiberg, og 17. mars 1906 «kom fru statsminister Qvam for om muligt at faa en af byens damer til at staa i spidsen for en eventuel kvindestemmeretsforening. Hos fru doktor Harboe havde fru Qvam i dette øiemed en konferanse med flere damer, af hvilke fru doktor Waaler erklærte sig villig til at danne den nævnte forening.» På det konstituerende møtet som ble avholdt 14. mai 1906, ble Fredrikke Waaler valgt til formann og Petra Heiberg til viseformann av de 120 kvinnene som hadde meldt seg inn i foreningen. Den nystartede foreningen med formål «at samle Kvinder til Diskussion om Spørsmaal af almen Interesse, samt at arbeide for L.K.S.Fs Program», samlet alle politisk interesserte Hamar-kvinner. Her møttes de konservative veteranene fra valgkampene i 1901 da velstående kvinner hadde fått stemmerett ved kommunevalgene, Marie Rørholt og Hedvig Harboe. Her deltok også en annen veteran, Fredrikke Waaler som var mer orientert mot partiet Venstre. Medlemmene Elise Kjøs og Inga Olsen var tilsluttet arbeiderbevegelsen i byen, mens Petra Heiberg og hennes gode venn fotograf Ragnhilda Eriksen ble oppfattet som representanter for de radikale på borgerlig side. Det var også et stort innslag av medlemmer i stemmerettsforeningen som samtidig deltok aktivt i de to store kvinnedominerte frivillige foreningene i Hamar, nemlig Røde Kors som også var blitt opprettet i 1906 og Norske Kvinners Sanitetsforening. Røde Kors hadde stort sett konservative medlemmer i sitt styre, mens Venstre-tilhengere heller sognet til sanitetsforeningen.

Debattene i stemmerettsforeningen dreide seg i første rekke om å sette fokus på kvinnenes situasjon i samfunnet. Vinteren hadde foreningen en rekke møter om Mrs Perkin Gilmans bok: «Skal Hjemmet være vor Verden eller Verden være vort hjem», dvs. skal kvinnene delta i større grad i samfunnslivet gjennom yrker, politiske foreninger og lignende eller skulle de fortsatt være hjemme og hegne om mann og barn. Her ble det stor og heftig debatt da de fleste av foreningens gifte medlemmer «udtalte sig baade for og imod bogens ide.» Petra Heiberg var imidlertid av en annen oppfatning enn flertallet. Som ugift yrkesutøvende person «fant hun i det væsentlige at kunne slutte seg til bogens tanker om et aktiv foreningsliv», men hun kom sine medsøstre i møte da hun som møteleder fikk vedtatt en litt tam resolusjon som gikk ut på at «vor Husførsel trænger Forenkling og vore Huse en mer praktisk Indretning.»  

Etter at vedtaket om kvinnelig stemmerett ved Stortingsvalg var fattet, kom Petra Heiberg på nytt i fokus på grunn av sine politiske meninger som hun selvsagt luftet offentlig, bl. a. i byens aviser, ofte under betegnelsen «Kvinde med stemmeret». Det som var viktig for henne, var at stemmeretttsforeningen skulle arbeide for å stille egen kvinneliste i Hamar ved neste kommunevalg, dvs. ikke partiliste, men en upolitisk interesseliste på samme måte som den lista som totalistene i byen presenterte. Dette førte til strid innad i foreningen da styret hadde like mange tilhengere som motstandere for å stille egen kvinneliste. På et medlemsmøte 26. september 1907 hadde styrets formann lagt fram en oversikt som viste hvor mange som hadde stemmerett etter stemmerettsutvidelsen 14. juni 1907. Manntallet viste at det var 1783 personer med en slik rett, 907 menn og 876 kvinner. Petra Heiberg mente derfor at en egen kvinneliste ville få stor oppslutning da byen hadde så mange kvinner med statsborgerlige rettigheter, og hun fikk støtte fra de mer liberale krefter i foreningen. Men de konservative med Marie Rørholt og Hedvig Harboe i spissen var helt i mot en slik liste. Sosialisten Elise Kjøs avviste også en kvinneliste da hun var tilhenger av Arbeiderpartiets partiprogram, noe som for henne var viktigere enn kamp for å øke kvinners samfunnsinnflytelse. Uenigheten løste seg ved at stemmerettsforeningen stilte opp 20 av sine medlemmer som kandidater ved valget. De politiske partiene kunne da velge å føre opp noen av disse 20 medlemmene på sine partilister, og styret besluttet på denne måten «å samarbeide med mennene».

=== Tilbakeslag for kvinnedeltakelse i Hamar bystyre. ===

Men resultatet av valget var nedslående sett med kvinneøyne, kun to kvinner ble valgt inn i bystyret, Ragnhilda Eriksen på samlingslisten og Inga Olsen fra sosialistene. Dessuten ble fire kvinner valgt som vararepresentanter på ulike lister. Av 1238 avlagte stemmer var kun 538 fra kvinner, altså hadde bare ca. 60% av kvinnene brukt sin rett til å delta i valget.  

Dette dårlige valgresultatet førte til at Petra Heiberg takket nei til gjenvalg som viseformann i stemmerettsforeningen. Hun takket i sted ja på en forespørsel om hun ville være medlem av en komite som skulle arbeide for at kvinner i Mjøsbyene skulle føres opp som kandidater på partilister ved Stortingsvalget i 1910. Denne komiteen sendte for øvrig en appell til Venstrelaget i Snåsa om å arbeide for at Fredrikke Qvam skulle bli dette partiets stortingskandidat ved valget i 1910.  

=== Petra Heibergs innsats for allmenn stemmerett og reell likestilling. ===

Det ble noe mindre møtevirksomhet i årene 1911 og 1912, men hele tiden var stemmerettsspørsmålet i fokus.  Det ble arrangert foredrag om de engelske og franske «kvindesakskvinder» og om suffragettene. Men aktiviteten var ikke så stor som før selv om Petra Heiberg på nytt ble valgt inn i styret og leder av foreningen. I årsmeldingen for 1911 skriver en litt resignert styreformann: «Bestyrelsen har med vilje tatt foreningens arbeide med ro efter det anstrengende fjoraar, der la meget beslag paa bestyrelsens kræfter.»

=== Petra Heiberg avviklet sitt politiske virke. ===

Stemmerettsforeningen utviklet seg til å bli en diskusjonsklubb for et stadig mindre antall «radikale kvinner» i Hamar. I 1918 var medlemstallet sunket til 57, hvorav 13 var ugifte. Det var stort sett yrkesutøvende medlemmer eller frie yrkesutøveres fruer, bl.a. flere legefruer, lektorfruer, høyere funksjonærfruer og enkelte kjøpmannsfruer.  I 1920 endret man derfor navnet til «Diskusjonsforeningen» etter en avisfeide med sine gamle kampfeller i den konservative «Kvindeklubben».  I løpet av 1920-årene skjedde det ingen medlemstilvekst og antallet deltakere kom under 30, trolig på grunn av de vanskelige økonomiske tidene og at kjernetroppene var blir eldre damer. Det siste protokollerte møtet var i oktober 1929 og da deltok det kun tre personer, nemlig Ragnhilda Eriksen, hennes søster Marie Sannerud og Petra Heiberg.

Sandberg, Per-Øivind: Historien om De Døves Vel (Hamar 2006)

{{DEFAULTSORT:Heiberg, Petra}}