Knut Geelmuyden (1897–1958): Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Knut Geelmuyden prestedrakt og legionæruniform.JPG|Knut Geelmuyden i prestekjortel og i Den norske legions uniform.|Ukjent / ''Agder Tidend''|1941}}

'''[[Knut Geelmuyden (1897–1958)|Jarle Knut Geelmuyden]]''', f. Johannessen og oftest omtalt som ''Knut Geelmuyden'' (født [[14. august]] [[1897]] i [[Bergen]], død [[31. mars]] [[1959]]) var prest i [[Masfjorden kommune|Masfjorden]], [[Førde]] og [[Horten]]. Han ble under [[andre verdenskrig]] feltprest i [[Den norske legion]] etter å ha vært aktiv i [[Nasjonal Samling]] siden 1934. I 1946 ble han dømt til sju års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet. </onlyinclude>

I mai 1934 finner vi en annonse i ''Stavanger Aftenblad'' for et møte i Nasjonal Samling 8. mai 1934, der talerne var [[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] og Knut Geelmuyden. Geelmuydens bidrag hadde tittelen «Nyorientering i arbeiderbevegelsen».<ref>Annonse i ''Stavanger Aftenblad'' 1934-05-07. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_stavangeraftenblad_null_null_19340507_42_104_1}}. Se også bilde i denne artikkelen.</ref> Rett under annonsen fra NS finner vi en kunngjøring om et «Antifascist-møte» samme dag, med [[Eyvin Dahl]] og ingeniør O. Jensen som talere.<ref>«Antifascist-møte» i ''Stavanger Aftenblad 1934-05-07. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_stavangeraftenblad_null_null_19340507_42_104_1}}.</ref> Kulturkampen var i gang i Norge, og Geelmuyden hadde valgt side. De samme foredragene ble holdt flere andre steder i [[Rogaland]] også.<ref>Annonse i ''Stavanger Aftenblad'' 1934-05-08. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_stavangeraftenblad_null_null_19340508_42_105_1}}.</ref>  

Geelmuyden gikk også ut utafor NS' egne organ. I september 1934 angrep han i et innlegg i ''Firda'' [[Johan Ludvig Mowinckels tredje regjering|regjeringa Mowinckel]], en mindretallsregjering utgått fra [[Venstre]], og krevde en «Nasjonal riksregjering». Innlegget er et krasst angrep på partisystemet og parlamentarismen.<ref>«Nasjonal riksregjering»  i ''Firda'' 1934-09-08. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_firda_null_null_19340908_17_66_1}}.</ref> Noen dager senere angrep han [[Arbeiderpartiet]] i samme avis, og gjorde det klart at han mente at partiets egentlige program var ''Det kommunistiske manifest'', men at Arbeiderpartiet gjemte bort dette i valgprogrammet sitt.<ref>«Proletariatets diktatur» i ''Firda'' 1934-09-19. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_firda_null_null_19340919_17_68_1}}.</ref> På samme tid ser vi at de kristne tekstene hans i ''Nasjonal Samling'' endrer karakter; de blir mer politiske. I teksten «Riket» skriver han at dersom det kristne Norge skal eksistere i tusen år til «kan det alene skje, dersom vårt folk reiser sig og forbyr de «verdensforbedrere» å fortsette sitt verk».<ref>«Riket» i ''Nasjonal Samling'' 1934-09-27. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_nasjonalsamling_null_null_19340927_1_28_1}}.</ref> Det er altså den nasjonalsosialistiske folkereisninga som skal til for å bevare kristendommen, ifølge Geelmuyden. I artikkelen «Politikk og kristendom» i ''Tidens Tegn'' i november 1934 får vi høre hans tanker om diktatur: «Diktatur er i og for sig hverken ondt eller godt, hverken positivt eller negativt. Det er et middel, som bør brukes når det er bruk for det i det godes tjeneste».<ref>«Politikk og kristendom» i ''Tidens Tegn'' 1934-11-27. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_tidenstegn_null_null_19341127_172_276_1}}.</ref>  

Hans politiske virke i årene som fulgte er etter samme mønster. Vi ser også at han tar fram historikerkunnskapene, også det i ideologisk øyemed. I 1935 skrev han artikkelen «Var Ernst Sars NS-mann?» i ''Nasjonal Samling'', og her argumenterer han for at Sars' tanker falt sammen med NS' ideologi, til tross for at Sars hadde liberalistiske sympatier.<ref>«Var Ernst Sars NS-mann?» i ''Nasjonal Samling'' 1935-03-07. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_nasjonalsamling_null_null_19350307_2_10_1</ref> Artikkelen framstår som et nokså usammenhengende og noe hjelpeløst forsøk på å ta en anerkjent historiker til inntekt for en ideologi som ennå ikke var formulert da Sars døde i 1917.  

Den 10. januar 1942 ble Geelmuyden utnevnt til sokneprest til [[Horten prestegjeld|Horten]].<ref>«Offisielt» i ''Dagbladet'' 1942-01-24. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19420124_73_20_1}}.</ref> Han var på det tidspunkt fortsatt i tjeneste i Legionen, som var satt inn i Sovjetunionen. I mai 1942 skrev han et «reisebrev», en krigsforherligende beretning om livet ved fronten.<ref>«Norsk krigsvinter i Russland» i ''Fritt Folk'' 1942-05-07. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19420507_7_105_1}}.</ref> Under oppholdet skal han ha kritisert tyskernes behandling av russere, og også ha snakka med russere til tross for at dette ikke var tillatt. Tyskerne skal ha bedt Quisling om å kalle ham hjem; ellers ville han bli stilt for krigsrett.<ref>Geelmuyden 2011: 15.</ref> Dette virker noe underlig; Den norske legion ble underlagt tysk kontroll, under  2. SS-Infanteri-Brigade, og de kunne selv ha sendt ham hjem uten å spørre Quisling. I ''Legionærene'' av [[Sven T. Arneberg]] er historien noe annerledes. Geelmuyden skal ha vært en av de som var mest negative til tyskerne. I tillegg var det problemer rundt hans stilling som feltprest. Den norske legion var opprinnelig ment å være en norsk avdeling under egen kommando, og skulle settes inn i [[Finland]]. Da den ble direkte underlagt tyskerne og satt inn på Leningrad-fronten, ble det også bestemt at den ikke skulle ha feltprest. Dette var en avgjørelse fra [[Heinrich Himmler]], som mente at feltprester ikke hadde noe i SS å gjøre, da SS bygget på en mer nyhedensk ættetenknning. Dersom noen absolutt måtte snakke med en fikk de finne en fra [[Wehrmacht]] når de var i nærheten. Fra norsk side ba man innstendig om at han måtte få være feltprest, og han ble omtalt som «en av våre eldste nasjonalsosialister».<ref>Arneberg 2004: 85.</ref> Tidlig i 1942 søkte han om dimittering, men dette ble ikke innvilga. Da han hadde blitt satt opp som SS-Hauptsturmführer med tjenestested i Legionens stab, mente tyskerne at der måtte han bli. Et problem var at han var helt uegna til dette, og han ble sendt til en velferdsoffiser for å få opplæring slik at han kunne brukes som forsynings- og velferdsoffiser. Etter fire ukers kursing kom han tilbake, uten å ha lært seg det som skulle gjøres. Da han ble spurt om hvorfor han hadde meldt seg, sa han at det var dels fordi han ville se fronten, og dels at det var etter oppfordring fra Quisling. Da Quisling så besøkte Legionen ved fronten viste det seg at han ikke egentlig kjente Geelmuyden, og at han slett ikke hadde gitt ham noen oppfordring. Quisling mente videre at det ikke var noe problem om han ble dimittert.<ref>Arneberg 2004: 85.</ref>  

Geelmuyden skrev på et tidspunkt «Sang til korsbanneret» som ble tatt inn i ''NS Sangbok''.<ref>«Reidarson-konsert i Kringkastingen» i ''Fritt Folk 1942-02-27. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19420227_7_50_1}}.</ref>

I februar 1943 var han tilbake i Norge og i tjeneste som sokneprest til Horten.<ref>''Fritt Folk'' 1943-02-11 (andakt i radioprogrammet). {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19430211_8_35_1}}.</ref> Kort tid etter har han blitt konstituert som [[prost]].<ref>«Religiøse møter» i ''Fritt Folk'' 1943-03-27. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19430327_8_73_1}}.</ref> I 1943, 1944 og 1945 er det mindre skriverier fra ham, men han går igjen som fast andaktsholder på radio, og det som kom på trykk var særlig tekstene til disse andaktene. Han sto i Nasjonal Samlings tjeneste til krigens slutt.

I august 1946 kom en kort notis i ''[[Sandefjords Blad]]'': «Legionærpresten Knut Geelmuyden, Horten, skal for Horten byrett 27. august.»<ref>''Sandefjords Blad'' 1946-08-07. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19460807_56_178_1}}.</ref> Tre dager etter at rettssaken ble ført, ble det annonsert at «Den kjente nazistørrelse, sokneprest til Horten og prost til Nord-Jarlsberg, Knut Geelmuyden, som forøvrig er Norges eneste prest med krigsinnsats, er dømt til 7 års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet».<ref>''Dagningen 1946-08-30. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_dagningen_null_null_19460830_20_199_1}}.</ref> Dette var i tråd med aktors påstand.<ref>«Landssviksaker» i ''Arbeidetbladet'' 1946-08-30. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19460830_59_200_1}}.</ref> I ''Nordisk Tidende'' er det referert litt mer fra rettssaken. Det kom fram at han som SS-Hauptsturmführer deltok på Leningrad-fronten i 1942, og at han etter å ha kommet tilbake til Norge hadde kjøpt konfiskert bo etter folk som hadde måttet forlate landet. Det ble også lagt fram dokumentasjon på at han hadde «fastslått at konsentrasjonsleiren var det eneste middel til å oppnå positive resultater under de daværende forhold».<ref>«Norges eneste frontkjemperprest dømt» i ''Nordisk Tidende'' 1946-10-31. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_nordisktidende_null_null_19461031_56_44_1}}.</ref>

I 1953 ga han på eget forlag ut boka ''Forlat oss vår skyld'', som er en samling av foredrag han holdt under oppholdet på [[Ilebu]] &ndash; det som under krigen var [[Grini fangeleir]], som da freden kom ble landssvikfengsel. Mye av innholdet er først og fremst kirkehistorie, rett nok med et visst fokus på å forsvare autoritære holdninger. Andre er mer politiske: Foredraget «Samvittighetens røst», som inneholder brevet fra biskop Berggrav fra mai 1945 (se over), er et forsvar for Geelmuydens valg, der han går langt i å sammenlikne seg med Martin Luther som sto overfor de kirkelige autoriteter.<ref>Geelmuyden 1953: 49ff.</ref>