Knut Gribb

Omslaget til Et Mennesketyveri fra 1908, den første fortellinga om Knut Gribb. Illustrasjon av Sverrer Knudsen.

Knut Gribb er en litterær figur som ble skapt av Sven Elvestad i 1908, og som det er skrevet et stort antall kriminalhistorier om av forskjellige forfattere. I 2013 kom den så langt siste boka om Gribb. Han kan sies å være Norges James Bond, ikke i den forstand at han er hemmelig agent, men ved at han ikke eldes. Den Knut Gribb man møtte i 1908 er altså bare flytta framover i tid, slik at historiene holdes aktuelle. Fra et lokalhistorisk synspunkt er det verdt å trekke fram at historiene inneholder beskrivelser av Oslo gjennom nær hundre år.

Historie

Det var som nevnt Sven Elvestad som skrev den første Gribb-historien, Et Mennesketyveri. Den første historien hadde ikke forfatterens navn angitt, men i nr. 2/1908 brukte Elvestad pseudonymet Kristian F. Biller. Fra 1908 til 1910 kom historiene i magasinet Lys og skygge, med første utgave en 9. oktober 1908. I motsetning til mange andre magasiner trykte de hele historier, ikke føljetonger. Det lå en tankegang bak historiene om at de var bedre for et norsk publikum enn de oversatte krimseriene; Gribb-historiene var mer sunne og positive. De skulle ikke inneholde drap, noe forfatterne holdt seg til i de første årene. Fokuset var i stedet på detektivens skarpe hjerne og mot. Det hører med til historien at Narvesen boikotta den kjente serien om Nick Carter fordi den inneholdt for mange bloddryppende skildringer av vold og drap.

I 1909, etter å ha skrevet 28 hefter av Lys og Skygge, trakk Elvestad seg og overlot figuren til andre. Som Elvestad brukte de gjerne pseudonym. En av historiene, «Damen med de tusen navne», er kreditert Kristian F. Biller (Elvestad), men ble trolig skrevet av Herman Wildenvey. Pseudonymet Fin eller Finn Bratt, som ble brukt i 1909 og 1910, tilhørte trolig Thorvald Bogsrud. Lys og Skygge gikk inn i 1910. Elvestads Gribb-historier ble forøvrig gitt ut på nytt senere, men da med Asbjørn Krag som heltens navn, og med pseudonymet Stein Riverton. Årsaken til endringa var at Elvestad hadde gitt fra seg rettighetene til navnet Knut Gribb. Øyulv Gran gjorde det samme, og ga ut historier der heltens navn ble endra til Harald Ask, mens Ove Fedde ga ut historier om Trond Borg. Det kom også avleggere, der handlinga er lagt til Gribb-universet uten at helten selv er med.

Fra 1915 til 1918 dukka Gribb opp i serien Tidsfordriv, utgitt av Albert Johansen. Han skrev selv ti Gribb-fortellinger i løpet av disse årene. I 1916 og 1917 ble det også laget tre stumfilmer basert på Elvestads historier i Lys & Skygge.

I 1928 starta en serie som skulle få et langt liv: Knut Gribb dukka opp i Detektivmagasinet, og der kom det nye historier helt til 1966. Det var bare i 1944, da papirmangelen satte stopper for utgivelser, at det ikke kom nye historier. Blant de forfatterne som skrev flest historier i denne perioden var Sverre Vegenor og Øyulv Gran. I denne serien ble en del av historiene røffere, og det først drapet dukka opp i Det gaar en Nemesis – fra 1928.

Etter en pause på fem år begynte Bladkompaniet i 1971 å gi ut Knut Gribb som billigbøker. Det ble hele 104 titler før serien gikk inn i 2004, da Bladkompaniet ble kjøpt opp av Schibsted. Det var en stund tanker om å fortsette utgivelsene, men ved hundreårsjubileet i 2008 uttalte forlaget at det ikke ville gjøre det. Unntaket er tegneserien Knut Gribb – Redselen på Krokskogen av Ivan Andreassen som de ga ut i 2010.

Commentum forlag ga ut en frittstående roman, Alvedansen av Egil Sandø, i 2009. Det skal ha vært den første innbundne utgaven av en Gribb-historie.

Fra 1998 til 2010 kom det også hørespill fra NRK Radioteateret, i serien Knut Gribbs bedrifter. Flere av forfatterne fra Bladmagasinet deltok som manusforfattere, og kjente forfattere som Gunnar Staalesen, Knut Nærum, Tor Edvin Dahl og Tor Åge Bringsværd leverte også stoff. Staalesen hadde forøvrig tidligere skrevet en musikal om Gribb, Knut Gribb tar Bergenstoget, som hadde urpremiere på Den Nationale Scene i Bergen den 6. mars 1986.

I 2013 ble det gitt ut en Gribb-historie av den avdøde forfatteren Ragnar W. Otgard. Mysteriet på Kongsten fort ble skrevet i 1984, men ble da refusert. Fem andre Gribb-fortellinger fra Otgards hånd ble publisert av Bladkompaniet. Utgivelsen i 2013 var en bearbeida utgave av manuset fra 1984.

Mange av historiene er lagt til tida de er skrevet i, og Gribb har dermed stadig blitt oppdatert. For eksempel dukka narkotikakriminalitet opp for første gang i Øyulv Grans Dødsvampyren fra 1938. Enkelte forfattere har valgt å legge historiene bakover i tid, for å få fram den klassiske Gribb. Særlig mellomkrigstida har stått sterkt.

Figuren

Politifullmektig Knut Georg Gribb var et sted i førtiåra da leserne først ble kjent med ham, og der har han holdt seg – både i alder og stilling.

Utseendet har endra seg over tid. I de første tredve åra er det mange motstridende beskrivelser. En ting som holdt seg var at han hadde bart, men i 1929 barberte han bort den. Rundt den tida ga Øyulv Gran en mer detaljert beskrivelse i en av sine Gribb-historier, og den har i stor grad blitt fulgt. Da Bladkompaniet tok over rettighetene i 1970 og lagde en mal for historiene, var det Grans beskrivelse som lå til grunn. I historiene som kom fra 1971 til 2004 var han over 1,80 høy, bredskuldret og veltrent, og han hadde mørkt, gråsprengt hår og grå øyne. Han var glattbarbert og kledde seg elegant på en diskret måte.

Gribb hadde flere adresser, men lengst var han bosatt i Oscars gate i Oslo. Han var ugift og bodde sammen med schäferen Nero. Han hadde husholderske, fru Halvorsen. En tid hadde han en pleiesønn, Rotta, boende hos seg. En tjener ved navn Jens ble nevnt i én historie. Han hadde to faste partnere i sitt arbeid, betjent og senere overbetjent Harald Brede samt overkonstabel og senere overbetjent Fritz/Finn Jerven. Sistnevtne fikk trolig nytt navn for å unngå det tyskklingende navnet Fritz.

Uten noe hensyn til politiets våpeninstruks er han stort sett alltid bevæpna. I de første historiene bar han en Browning revolver; på omslaget til den aller første uitgivelsen fra 1908 hadde han til og med to revolvere av dette merket. Det er litt fram og tilbake med våpen i de første årene, men fra 1929 er han konsekvent bevæpna. Den omtales gjerne som en Browning, men veksler mellom revolver og automatpistol i de ulike historiene. I 1941 bytter han den ut med en Walther PPK 7,65 mm pistol, og denne har han båret siden. Igjen en parallell til James Bond, som i 1957 gikk over fra Beretta til Walther PPK. Gribb var altså først ute med dette valget.

En av hans viktige egenskaper var evnen til å forkle seg, noe som gjorde at han kunne bevege seg i Oslos kriminelle miljøer uten å bli gjenkjent. Hans motto er «Forbrytelse lønner seg aldri».

Som alle store helter hadde han sine erkefiender, blant annet mesterforbryteren Thomas Ryer og eventyrersken Olga Barcowa.

Gribb røyker for det meste sigaretter, men når han en sjelden gang får anledning til å slappe av tenner han opp pipa. I senere år irriterte han seg over røykeloven.

I de første historiene brukte Gribb drosje, trikk og buss, eller han ble kjørt av en sjåfør fra politikammeret. I 1918 fikk han sin første bil, en Pathfinder av 1917-modell som han fant på O. Sørensens Verksteder i Møllergata 28. I 1929 fikk han seg ny bil, en syvseters bil av ukjent merke. Den brukte han helt fram til 1950-åra. I 1951 fikk han seg så en blå Pontiac, som senere ble grå. Den holdt bare et år, for i 1952 fikk han seg en ny Jaguar med toppfart på 215 km/t. Det har blitt nye biler senere, men han har holdt seg til Jaguar.

Knut Gribb i den virkelige verden

Knut Gribb plasseres inn i den virkelige verden, ikke bare gjennom stedene handlinga er lagt til, men også gjennom møter med virkelige personer.

Knut Gribbs verden: Oslo

Oscars gate 2 er en av bygningene Knut Gribbs hjem har blitt plassert i.

Foto: Chris Nyborg (2013).

Gribb har bodd på flere adresser gjennom tida, ettersom ulike forfattere har hatt forskjellige preferanser. Oscars gate er den adressa som har festa seg hos de fleste, og som trolig er den som er nevnt flest ganger og av flest forfattere.

Blant adressene som er oppgitt er:

• Bygdøy allé.
• Inkognitogata.
• Josefines gate.
• Nordahl Rolfsens plass.
• Wessels gate.
• Åsaveien 2.

Med unntak av Wessels gate ligger alle adresser i Bydel Frogner.

Den første adressa som nevnes er Bygdøy allé, der han bodde i noen bøker. Han kom også tilbake dit senere.

Oscars gate dukker først opp i 1951 og blir fast adresse fra 1957. Gatenavnet er kjent, men nummeret er det verre med. Noen plasserer hjemmet på Briskeby, i nærheten av Frognerveien. Det tilsier et høyt nummer. Gribb-forfatteren Ove Fedde plasserte han først i nr. 10, i Homansbyen. Dette er en murvilla fra 1858, som fra omkring 1900 var møtested for antroposofer. Den første Steinerskolen i Norge åpna der i 1926, og Vidargruppen bruker fortsatt huset. Allerede i neste hefte skrev så Ove Fedde at Gribb bodde i nr. 2, så tett på Pilestredet at bygården også har adresse Pilestredet 63. Da bodde han altså ikke lenger i en villa, men i en leilighet i en bygård. Det er ukjent hvorfor adressa er så uklar; muligens var det for å unngå at man trakk de som virkelig bodde der inn i historiene. I så måte er en bygård med mange leiligheter et greit valg.

Knut Gribbs verden: utafor Oslo

De fleste av historiene foregår i Kristiania/Oslo, men Gribb reiser noen ganger andre steder, blant annet:

• Bergen (Knut Gribb tar Bergenstoget (musikal), 1986).
• Ei bygd i Østfold, trolig Råde (Dødningeuhret)
• Fredrikstad (Mysteriet på Kongsten fort, 1984/2013).
• Fredrikshald, som var Elvestads fødeby (Spøgelsesklovnen).
• Onsøy (Den fjerde Farve, 1909).
• Skien (Manden med Tusenkronersedlene, 1909).

Gribb var også et par ganger i utlandet, en gang i København (Damen med de Tusen Navne, 1909) og en gang på togtur gjennom Sverige (Et Drama på Iltoget).

Det er også to sommersteder som er nevnt, ei seter i Øyer og ei hytte på Sørlandet (Tor med hammeren, 1972).

Møter med virkelige personer

Rudolf Muus ga under pesudonymet Nemo ut Gribb-historia Mestertyven Elias Tønnesen i 1909. Her jakter detektiven på Elias Tønnesen (1888–1950), som på det tidspunktet var blitt landskjent etter flere rømninger. Historien har likhetstrekk med virkeligheten, men avviker også fra den på flere punkter.

Abelone Constance Kristensen, kjent som «Vaterlands dronning», dukker opp i beskrivelser av Kristianias underverden. Historiene bidro til å gjøre henne til en nærmest mytisk skikkelse.

Litteratur og kilder

• Knut Gribb på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Knut Gribbs filmografi på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• «100 år med Knut Gribb» i Vi Menn. Publ. 2008-01-16, lest 2018-03-02.
• Nordberg, Nils: Døden i kiosken : Knut Gribb og andre heftedetektiver. Utg. Bladkompaniet. [Oslo]. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.