Knut Haugland

Knut Magne Haugland (født 23. september 1917 i Tinn, død 25. desember 2009 i Bærum) var offiser, motstandsmann, tungtvannssabotør, og deltaker på Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947, senere delaktig i etableringen av både Kon-Tiki Museet og Norges Hjemmefrontmuseum.

Knut Haugland.
Foto: Faksimile fra Studentene fra 1937 (1962).

Familie

Haugland var født på Rjukan som sønn av snekker, senere vognfører på Krossobanen (Rjukans taubane), Olaf Olsen Haugland (1886–1944) fra Drangedal og Gunnhild Vegheim (1891–1977) fra Rauland. Foreldrene møttes på Rjukan der de begge hadde søkt jobb hos Norsk Hydro. Han giftet seg i 1951 med bibliotekar Ingeborg Prestholdt (1921-2014).

Liv og virke

 
Det var her fra Kvinneklinikken ved det gamle Rikshospitalet at Haugland ble overrasket av Gestapo 1. april 1944, og måtte skyte seg fri. En blå plakett forteller om hendelsen.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Knut Haugland tok examen artium på engelsklinjen i 1937 og realfaglig påbygging året etter. I 1938 begynte han på radiolinjen ved Ingeniørvåpenets befalsskole i Oslo. Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 deltok han i kampene ved Narvik. Han gikk senere inn i Kompani Linge hvor han blant annet var telegrafist under Tungtvannsaksjonen mot Vemork.

Fra 1944 bygget Knut Haugland opp et indre samband for Milorg, et sambandsnett som ved krigens slutt hadde rundt 80 radiostasjoner. 1. april 1944 ble han overrasket av tyskerne mens han sendte fra Kvinneklinikken ved Rikshospitalet i Oslo, noe som resulterte i en dramatisk flukt der Haugland skjøt fire Gestapo-agenter for å komme seg unna. Hendelsen ble forøvrig dramatisert i filmen Omringet av Arne Skouen fra 1960.

Etter krigen fortsatte Haugland i Forsvaret innen samband og etterretning. Han var også deltaker i Tysklandsbrigaden. I 1947 deltok han på Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ferd som telegrafist. Han hadde blitt kjent med Heyerdahl under krigen.

Etter Kon-Tiki-ferden bygget Haugland opp Kon-Tiki Museet på Bygdøy, som åpnet i 1950. Her var han leder på fritiden, parallelt med sin militære karriere, helt til 1990, etterfulgt av en kortere periode som arbeidende styreformann.

Fra 1962 var Haugland med på å etablere Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus festning. Her var han bestyrer fra 1963 til 1983. Dette var hans egentlige jobb i denne perioden.

Haugland var oberstløytnant ved fratredelsen.

Ettermæle

 
Portrettrelief av Knut Haugland, utført av Johan B. Hygen, ved inngangen til Kon-Tiki-museet.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)
 
Knut Haugland er gravlagt ved Steinsskogen gravlund i Bærum.
Foto: Stig Rune Pedersen (2023)

I en nekrolog i Aftenposten 6. januar 2010 ga Joachim Rønneberg denne beskrivelsen av Knut Haugland (utdrag):

Det var Knut som holdt kontakten mellom den allierte krigsledelsen i Storbritannia og oss i felten under Tungtvannsaksjonen. Men Knut gjorde så uendelig mye mer: Han delte sine kunnskaper og sine erfaringer med nye telegrafister og nye motstandsgrupper. Knut var et forbilde for mange av oss – enten vi var utstyrt med morsenøkkel eller sprengstoff. Han har skrevet sitt navn med store bokstaver inn i frigjøringskampens historie.

Thor Heyerdahl jr., styreformann ved Kon-Tiki-museet og sønn av Thor Heyerdahl, beskriver Haugland slik i forordet til Svein Sæters bok om ham, Operatøren, fra 2008:

Hans oppvekst og krigsopplevelser hadde gjort ham inn i karikaturen nøysom. Men når det virkelig gjaldt, som da min far søkte om støtte til sine utgravninger, da var han sjenerøs som julenissen! Denne tosidigheten ved Knuts personlighet ga seg utslag på mange måter. Han kunne være irriterende omstendelig, og takk for det mange ganger, og andre ganger raskere enn en cowboy på avtrekkeren, bokstavelig talt.

Haugland var som offiser høyt dekorert, blant annet var han tildelt Krigskorset med to sverd, og han var ridder av St. Olavs Orden (for sitt omfattende museumsarbeid).

Et portrettrelieff av Haugland i bronse, utført av Johan B. Hygen, ble avduket ved inngangspartiet til Kon-Tiki-museet i 1998.

Knut Haugland er gravlagt ved Steinsskogen gravlund i Bærum.

Kilder og referanser