Koleraepidemier i Christiania: Forskjell mellom sideversjoner

I 1833 døde mer enn 800 mennesker i epidemien, og dette var flere enn det som normalt døde i løpet av et helt år. I Bergfjerdingen døde hver sjette innbygger. Det måtte anlegges en egen kolerakirkegård, [[Tøien Kirkegaard]]. Den lå i området der [[Lakkegata skole]] nå står, og ble nedlagt i [[1880]]. Denne kirkegården var for forstedene, mens selve Christiania anla [[Ankerløkken Kirkegaard]], som ble nedlagt i [[1878]]. Levningene derfra ble da flyttet til Tøyen. Bykirkegården lå rett over veien fra [[Ankerløkken skole]], som ble brukt som koleralasarett.

Under epidemien i 1853 ble det registrert 1421 koleradødsfall, det vil si omkring 4 % av befolkningen. Epidemien varte fra slutten av juni til slutten av november, og rammet igjen særlig hardt i de fattige bydelene. Men denne epidemien rammet også de mer velstående: Det første tilfellet man konstaterte var statsråd [[Søren Anton Wilhelm Sørensen]], som døde i juni 1853. I selve Christiania, [[Kvadraturen (Oslo)|Kvadraturen]], ble like fullt bare 3,5 % smittet, mens tallene for forstedene var langt verre: [[Vaterland (Oslo)|Vaterland]] 7,5 %, Enerhaugen 9,3 % og [[Tøyen (strøk)|Tøyen]]/[[Grønland (Oslo)|Grønland]] 13%. Rundt 60 % av de som ble smittet døde av sykdommen. Utbruddet vokste i styrke gjennom sommeren. Man skal ha hørt skramlingen av syke- og likvogner overalt i byen, og på [[Stortorget (Oslo)|Stortorget]] samlet folk seg ved det medisinske hovedkvarteret som ble satt opp. Verst var det i perioden 5. til 11. september med 596 syke, hvorav 379 døde. Et slikt mannefall i løpet av en uke må ha skapt panikk i befolkningen, men heldigvis avtok sykdommen i styrke, og i løpet av november var epidemien over.