Kongsberg Sølvverk

Kongsberg Sølvverk var et gruveanlegg der det ble hentet ut sølvholdig malm, beliggende like vest for Kongsberg. Det ble åpnet i 1623 og avviklet så sent som i 1958.

Allerede på 1400-tallet var det bergverksdrift i området. Man tok da ut kobbermalm. Rundt 1540 ble det også funnet sølvholdig blymalm, og det var noe virksomhet rundt dette. Det fortelles at Sølvverket ble til fordi det to barna Helga Verp og Jakob Grosvold som passet dyr i området våren 1623 fikk se ei sølvåre da en okse stanget hornene i fjellet. Fedrene deres, Arne Verp og Kristoffer Grosvold, hentet ut noe sølv, og lagde knapper av det. Under et besøk i Skien ble så Arne arrrestert, og fortalte da om funnet.

Høsten 1623 nådde nyheten kong Christian IV, og stattholderen satte straks i gang gruvedrift på Kongsberg. I begynnelsen var det et blandet statlig og privat foretak. Blant de som deltok var lensherre Ove Gjedde, som eide 25% og som fra 1630 var direktør for verket. Fra 1685 tok staten over det hele og drev gruvene fram til 1805. Det kom da staten overtok en oppgangsperiode under den tyske bergmannen Heinrich Schlanbusch, men etter at han forlot verket gikk driften dårligere igjen. I 1731 forsøkte staten å selge det, men endte i stedet med å hente inn en ny tysk bergmann, oberberghauptmann Joachim Andreas Stukenbrock. Han klarte også å snu driften til det bedre, og man kom opp i hele 4000 ansatte fordelt på 78 gruver og skjerp. I rekordåret 1771 ble det tatt ut hele 8,5 tonn sølv.

I 1770 begynte ferden nedover igjen, og det gikk så langt at verket ble besluttet nedlagt i 1805. Eidsvollsmannen Paul Steenstrup var tilhenger av fornyet drift, og Stortinget besluttet i 1815 å undersøke mulighetene. Året etter ble verket åpnet igjen, og i 1830 nådde man inn til Kongens gruve hvor det var betydelige forekomster. Fra da av og frem til 1888 var det godt utbytte av driften. Men så førte synkende sølvpriser til at driften begynte å gå med underskudd. Man fortsatte allikevel, fordi skogdriften, en integrert del av bergverksdriften, var lønnsom og dekket underskuddet. Det var også mulig å tære på et driftsfond fra 1865. Med mer moderne redskaper og metoder ble produksjonen presset helt opp til 10–12 tonn i året, men ble etterhvert senket til rundt 6 tonn i året. Fra rundt 1950 falt den til 3–4 tonn.

Sølvverket var helt sentralt i Kongsbergs historie. Overbergamtet, ledet av berghauptmannen, var også magistrat for Kongsberg inntil det ble oppløst i 1816 og erstattet av en direksjon for Sølvverket. Kongsberg hadde også i praksis sin egen valuta, i form av bergverkssedler som ble gitt som betaling til gruvearbeiderne og som kunne brukes som betalingsmiddel hos byens kjøpmenn. Kongsberg fikk også god veiforbindelse i form av Kongeveien Drammen-Kongsberg, også kalt Sølvveien, som først gikk til Hokksund men som raskt ble forlenget til Bragernes og Christiania.

Gruvene var med noen avbrudd i drift fram til 1958, og det ble mer enn 300 gruveganger, mellom 1500 og 2000 skjerp og totalt rundt 1000 km med gruveganger. Bunnen av Kongens gruve ligger mer enn 1000 meter under jordoverflaten. Den totale produksjonen er anslått å være i alt rundt 1350 tonn sølv.

Sølvverket ble tidlig et turistmål, og allerede på slutten av 1800-tallet hadde man faste åpningstider i sølvvsamlingen i Smeltehytta. Det ble også gitt omvisninger i Kongens gruve. I 2003 ble Sølvverket, med et område på over 30 km², fredet som kulturmiljø. Norsk Bergverksmuseum er sentrert rundt sølggruvene i Kongsberg.

Kilder

• Historie på Norsk Bergverksmuseums hjemmeside
• Kongsberg Sølvverk i Store norske leksikon