lokalhistoriewiki.no

Krigshistorie Hemnes i Nordland: Forskjell mellom sideversjoner

Side Samtale

Krigshistorie Hemnes i Nordland (vis kilde)

Sideversjonen fra 3. jun. 2010 kl. 14:20

69 891 byte fjernet ,  3. jun. 2010
m
tar ut fire kapitler som er lagt ut separat, + nav.mal
m (Låste Krigshistorie Hemnes i Nordland: brekker om artikkelen i litt mindre kapitler for å forenkle redigering ([edit=sysop] (indefinite) [move=sysop] (indefinite)))
m (tar ut fire kapitler som er lagt ut separat, + nav.mal)
Linje 1: Linje 1:
{{Krigshistorie Hemnes i Nordland}}
== Introduksjon til prosjekt: ==
== Introduksjon til prosjekt: ==


Linje 8: Linje 9:
Torstein [[Bruker:Finnbakk|Finnbakk]]<br />
Torstein [[Bruker:Finnbakk|Finnbakk]]<br />
torstein.finnbakk(at)gmail.com.
torstein.finnbakk(at)gmail.com.
== Det er blitt krig! ==
Grytidlig om morgenen 9. april 1940 går Karl Lenningsvik (født 1903) på ski over Slegda fra Bleikvatnet til Brygfjelldalen. Karl akter seg til Korgen på handelstur. De har ikke radio heime på fjellgarden, så han aner ennå ikke at dette er en skjebnedag i Norges historie. Når Karl stamper av seg snøen og kommer inn på kjøkkenet på en gard i Brygfjelldalen, er det ennå så tidlig at de sitter ved frokostbordet.
- Det er krig, forteller de. Dette har de nettopp hørt på radio. Ei utrulig nyhet.
Lite samfunn <br />
Svært mange fikk servert nyheten om at Norge var angrepet av Tyskland på en like overraskende måte. Sør-Rana, Korgen og Hemnes kommuner hadde på den tida til sammen 3-4.000 innbyggere. Unntatt det vesle tettstedet Hemnesberget og litt konsentrert bebyggelse på Finneidfjord, i Korgen og Bleikvasslia, bodde folk svært spredt utover bygdene. De fleste hadde utkommet sitt fra jordbruket.<br />
Kommunikasjonene var annerledes den gang. Riksveg 50 (seinere E6) var ikke bygd over Vesterfjellet (Korgfjellet). Hovedvegen gikk til Elsfjord, derifra med ferje til Hemnesberget og videre forbindelse til Finneidfjord og Mo i Rana. Fra Korgen var det vegforbindelse til Hemnesberget og Mo. Riksveg 50 over Saltfjellet var ferdig før krigen. Det samme var mellomriksvegen over Umskaret til Sverige. Det var ikke heilårsveg fram til Røsvassbukta. <br />
"Tidens alvor"<br />
Gjennom fleire generasjoner hadde det vært fred i Norge.Folk var uforberedte og visste lite eller ingen ting om hvordan de skulle te seg i forhold til den nye situasjonen som krigen innebar.<br />
Det var ei oppjaga stemning de første krigsvekene, forteller folk som opplevde det. <br />
Ei kunngjøring fra lensmann Selseth, datert 15.04.1940, kan fortelle noe om hva som rørte seg i aprildagene:<br />
"Jeg er blitt gjort oppmerksom på at folk ikke tar fornødent forsiktighetshensyn under flyalarm. Jeg nedlegger herved bestemt forbud mot folkeansamling på veien eller på åpne plasser, når flyalarm gis. Det henstilles til befolkningen å forholde seg slik som kringkastingen har fremholdt til rettledning for alle. Det er ingen heltegjerning å provosere flyene. Vær varsom med hva som uttales. Tidens alvor maner til forsiktighet både i ord og handling."  Dette følges opp med en avisannonse hvor det blant annet legges ned forbud for uvedkommende å oppholde seg på kai "under skips ankomst og henliggen". Videre heter det at "Når flyallarm gis pålegges det alle uoppholdelig å fjerne seg fra gater, veier og åpne plasser og søke ly i nærmeste hus eller kjeller. Skog er også et godt tilfluktssted. Biler og andre kjøretøy må stå stille under flyallarm. Flyene må ikke provoseres ved ubetenkt adferd."
Oppkavet<br />
En gang ringte lensmannen til Korgen og slo alarm. Det hadde blitt sagt at noen fly hadde passert Nesna. Folk strauk til skogs da flyalarmen gikk. Det sies at stemninga var nær hysterisk, og mennene tok Krag Jørgensen-geværene sine med seg. Noen karer ble sittende under ei gran og vente. Da var det en av dem som erklærte: "Eg ska kjemp tel siste blod-drøpe". Men så ensa han plutselig at han hadde glømt å ta med seg ammunisjon, og ble noe spakere... <br />
Den samme karen kom sammen med noen andre til Sjøforshøla etter at tyskerne var kommet til Korgen. Alle rømte til skogs. De satt musestille inne i skogen og frykta for at tyskerne skulle komme etter dem. De hadde en hund med seg som begynte å skjelle.
Da sa mannen: "Vri høvet av hunden - han førrå' oss!"<br />
Gjemte banken<br />
Mye av befolkninga i Korgen var på dette tidspunktet evakuert rundt omkring på gardene. Varebeholdninga til S.O. Eitran ble kjørt vekk og gjømt unna. Verdiene fra hvelvet i Korgen Sparebank ble skjult under låvebrua på Holmslet i Leirskardalen og tildekka med torv.<br />
Den nye Korgen Bru, oppført i 1938, var underminert og klar til å sprenges i lufta. <br />
Skoleungene fikk beskjed om å ha et kvitt laken liggende klart i ranselen. Hvis det kom fly, skulle de løpe av vegen og gjemme seg under lakenet.<br />
Innsamling til IR14<br />
Under felttoget etter 9. april ble det i Korgen samla inn penger og utstyr til Hærens Infanteriregiment 14, IR14. Men det kom inn relativt lite utstyr. Årsaken var at man kort tid før dette hadde samla inn betydelige mengder med ski, skisko, ryggsekker og annet utstyr som var sendt som hjelp til Finland i krigen mot Sovjetunionen.  <br />
I innsamlinga til hærens IR14 kom det, følge ordførerens opptegnelser, inn i alt inn 4.236 kroner og 42 øre som ble oversendt lensmannen. Svend Kibsgaard hadde alene samla inn 3.182 kroner, mens for eksempel kvinneforeningen "Freidig" ga kr. 11,75 og Leirskaret Kvindeforening ga kr. 46,67. Ellers ble det for eksempel samla inn 52 ulltepper, 4 ryggsekker, 64 par snebriller og 90 par sokker. Det ble også sendt ca. 90 par ski og staver. Korgen sanitetsforening sydde utstyr til 20 senger og 15 forsvinningsdrakter.<br />
Mobilisering<br />
Korgværingene fikk ikke særlig føling med krigen før de første tyskerne kom til Korgen over Vesterfjellet i mai. 
Men ungdom i vernepliktig alder fra heile distriktet ble mobilisert etter 9. april. For de fleste innebar dette at man skulle møte fram Drevjamoen for nærmere ordre.  <br />
Sigurd Larsen fra Vekthaugkråa ved Bjerkadalen ble mobilisert. Det var også Einar Ånonli, forteller Olav Aanonli. Sigurd var i fremste linje i et mitraljøselag. Da Sorkobataljonen angrep Trofors med bombekastere 9. mai, lå Sigurd og laget hans han på nordsida av ei bru og skaut mot de framrykkende tyskerne. De hadde gravd seg ei stilling oppe i en bakke, med et tak av stokker. <br />
En tysk granat gikk inn under stillinga i forkant, slik at taket ble flekt av. Sigurd mintes bare at det ble så veldig varmt. Så ble alt svart. Da han kom til seg sjøl, dreiv en engelsk soldat og slepte på ham, for å få ham bakom ei stor gran, mens han ropte "Splinter, splinter!" Men Sigurd Larsen var ikke såra, bare utslitt. <br />
Etterpå bar det nordover med ham, heilt til Dunderlandsdalen, hvor laget hans ble dimittert.
Sigurd gikk på ski over Akersvatnet, Kjensvatnet og Målvatnet, heilt heim til Vekthaugkråa.<br />
'''Med på felttoget
'''
Olav Rydsaa (født 1917) fra Korgen var blant de unge vernepliktige som ble innkalt til krigstjeneste i 1940. Han har førte dagbok under felttoget. <br />
- Vi gikk på ski over fjellet til Steinmoen, hvor vi fikk bilskyss til Mosjøen. Jeg tror det var 11. april. Jevnaldringene mine var før 9. april innkalt til å møte på militærtjeneste i Finnmark. De jeg reiste sammen med herifra var eldre enn meg. Blant disse var Nils Lorentsen fra Bakklandet. De er døde nå, alle, forteller Olav Rydsaa.<br />
- Vi lå noen dager i Mosjøen, før vi ble sendt heilt sør om Snåsavatnet. Sørover fra Mosjøen hadde vi buss. Bjarne Paulsen på Hemnesberget var sjåfør. Bussen hadde registreringsnummer "W1". Ellers ble vi kjørt med åpne lastebiler.<br />
Trefning<br />
Noen fra kompaniet vårt var i trefning ved Snåsa. Vi fra innlandet var oppsatt med ski. Det bar opp i fjellene med oss, for å være ei slags sikring. Vi holdt til på noen setrer, forteller Olav. <br />
Etter noen dager bar det nordover med dem igjen. Da de kom ned fra fjellet, hadde nettopp den store togulykka vært ved Snåsa 3. mai funnet sted. To troppetransporttog tørna sammen. 10 norske soldater ble drept, og et trettitalls soldater ble skadd.
- Det var ei dyster stemning der, minnes Olav Rydsaa.<br />
Nå hadde engelskmennene og franskmennene trukket seg ut fra Namsos, men uten at norske styrker var orientert om dette. Oberst Getz og IR13 hadde kapitulert. <br />
- Vi ble latt i stikken og måtte bare komme oss unna. Ellers hadde vi blitt innestengt der, sier Olav Rydsaa.<br />
Avstemning<br />
Nå reiste soldatene nordover med jernbane, bil og til fots, fram til Alsgård i Bjørnådalen sør for Mosjøen.<br />
- Det var mye diskusjon om vi skulle fortsette eller ikke. Vi hadde til og med ei avstemning, og det var stort fleirtall for å fare heim! Men det ble å fortsette.<br />
En tropp, et tyvetalls menn, skulle reise sørover for å ta imot tyskerne. Vi var heilt oppe ved Svenningvatnet, og igjen bar det på ski opp i fjellene for å observere. Vi kom ikke i noen kamp. Vi kunne se de store tyske styrkene som kom nordover, og så det som nytteløst for oss å ta opp kampen. <br />
Vi dro nordover igjen. Tyskerne rykka fram så raskt at vi klarte ikke å fare forbi dem. Vi måtte ta fjellene fatt, over Bogfjelldalen og til Stormoen i Austervefsna. Da vi kom til Kløvjemoen, fikk vi telefonkontakt med Mosjøen, og ble fortalt at tyskerne hadde passert Trofors. <br />
Snartur heim<br />
Vi tok da opp Hattfjelldalen, forbi Røsvatnet og til Korgen. I Bleikvasslia hadde vi fått rede på at tyskerne var gått i land på Hemnesberget. Planen var at vi skulle stoppe i Korgen, men vi ble sendt direkte til Mo, for ikke å bli innestengt. Denne transporten foregikk på lastebiler.<br />
På Mo ble vi innkvartert i prestegården. De fleste som var sammen med oss var fra Rana, og de fleste av dem for heim da. Inge Skreslett var blant dem som ble med videre.<br />
Vi havna på Båsmo skole, hvor det ble satt opp en tropp som skulle til fjells og kontrollere at ikke tyskerne kom austfra, for eksempel med fallskjermtropper. Vi gikk på ski fra Andfiskå til Akersvatnet, hvor vi overnatta i noen hytter. Men det var trangt, så det ble lite soving.<br />
Harde tak<br />
Jeg har mange ganger spekulert på hvordan vi klarte de lange strekningene. Det kunne bli lange perioder, fleire døgn med svært lite søvn og ujevnt med mat. Men vi var i vår beste alder, og været var bra. Man må beundre folk fra øydistriktet som hadde svært lite erfaring med skigåing, men de ble ganske flinke etter hvert.<br />
Til Målvatn<br />
Jeg var med i en patrulje på fem-seks mann som gikk til Målvassmoen. Dit kom vi om morgenen 18. mai. Det var stilt og rolig i fjellene. Været var veldig fint. Vi hadde bare gevær og litt mat med oss. Da vi kom tilbake til Hellarfjell, hvor vi skulle få avløsning, var det ingen der. Vi måtte bare fortsette til Akersvatnet, men alle var dratt derifra uten beskjed.<br />
Nå gikk vi mot Umbukta, hvor det bare var noen nervøse snømåkere som arbeidet med å få opp mellomriksvegen. Vi fikk litt mat der. <br />
Vi kom fram til Jordbru i Plurdalen om kvelden. Der fikk vi overnatte, og ordentlig med mat. I dagboka skreiv jeg at det var den beste seng jeg hadde ligget i siden vi for heimefra.<br />
To mann igjen<br />
I Grønfjelldalen traff vi folk som kom opp fra Nevernes. De kunne fortelle at alle norske og engelske tropper var dratt videre nordover. Noen dønværinger bestemte seg da for å dra heim. Vi var bare to igjen som gikk videre, Willy Kolden fra Gildeskål og jeg. På grunn av det dårlige føret måtte vi vente til langt på natt før vi starta fra Rundhaugen. <br />
Vi kom fram til Hjartåsen ved middagstider. På Krokstrand traff vi på ei engelsk sperring, ble ransaka og slapp videre. <br />
Hos Ellinger<br />
Vi ble godtatt hos kaptein Tage Ellinger, og ble sammen med hans folk. Ellinger tok godt imot oss. Han var på soldatene si side, og hadde ei kameratslig innstilling. <br />
Vi hadde ei lita trefning ved brua på Krokstrand da tyskerne kom utpå natta. <br />
Neste natt bar det over Saltfjellet i lastebil til Storjord i Saltdalen, og videre nordover for å forsøke å nå igjen vårt eget kompani. Dem traff vi ikke før vi kom til Sørfold, hvor det ble satt opp ny avdeling.<br />
Melka kyrne<br />
Ved Djupvik hadde vi ei trefning. Vi rekna med at det var tyske tap, men vi skjøt på lange avstander. Jeg hadde et maskingevær som jeg brukte. <br />
Det ble nå ny tilbaketrekning. På en gard måtte jeg trå til og hjelpe en gubbe med å melke kyrne, for de andre i huset var evakuert.<br />
Fra Røsvik ble vi sendt med båt til Sjøvegan i Salangen, og sørover mot Narvik med busser. Vi passerte Gratangsbotn, hvor det hadde vært trefninger. Ved Hartvikvatnet lå fleire tyske fly på isen. De hadde ikke kommet seg på vingene igjen.<br />
Et slit<br />
Vi var forsyningskompani for de troppene som lå inne i fjellene, blant andre Altabataljonen. Vi bar opp mat og ammunisjon til dem. Det var et fryktelig vær, og vi var gjennomvåte. Det var et slit, sier han.<br />
Kompaniet som Olav Rydsaa var i kom ikke i kamp der. De fikk ordre om å marsjere mot Bjerkvik, som var skutt sønder og sammen.
Kapitulasjonen var et faktum. I Bogen leverte de inn gevær og annet utstyr og fikk båtskyss heim, vel to måneder etter krigsutbruddet. Olav Rydsaa kom tilbake til Korgen sammen med to andre sambygdinger som hadde vært med i krigen, Emil Fjelldal og Nils Nerleir.<br />
'''Forberedelse til krig'''
Svend Kibsgaard, som i 1940 var handelsmann og ordfører i Korgen kommune, har fortalt at da tyskerne nærma seg, gjorde man foranstaltninger for å få plassert bort livsnødvendige varer. Manufaktur, skotøy og alle slags småvarer ble pakka i kasser. En heil del mjøl ble utkjørt og plassert rundt omkring på gardene, og folk ble også oppfordra til å kjøpe en del mjøl for å lagre. <br />
12. mai skulle det ha vært pinsegudstjeneste i Korgen, men i stedet ble kirkelyden satt til å kjøre ut livsnødvendige varer  som ble lagra på ulike steder i bygda.<br />
- Engelske soldater underminerte Korgen bru, men vi sa til dem at det var hensiktsløst. Tyskerne ville kunne ta seg over elva likevel, så lite vassføring som det var i den. Men sprengladninga ble der til tyskerne var kommet, og så tvinga de en mann til å fjerne den, har Svend Kibsgaard fortalt i et radiointervju. <br />
Tyskerne grov skyttergraver i Korgen, men det ble aldri løsna skudd.<br />
'''"En mistenkelig person"'''
I pinsedagene 1940, mens kampene pågikk mellom Hemnesberget og Finneidfjord, kom en norsk offiser med sjåføren sin kjørende til Leirskardalen. Løytnanten, som hadde deltatt i felttoget fra Østlandsområdet og nordover, har antakelig vært nærmest sinnssyk av trøtthet og overanstrengelse. Han oppførte seg merkelig, og seinere ble det sagt at han hadde fått bombesjokk.
Men bygdefolket visste ingen ting om bakgrunnen. De trakk gale konklusjoner av mannens underlige atferd, og trodde han var en tysk spion. Man antok for eksempel at mannen hadde signalisert med utelyspæra i Oppigarden på Jamtjorda til tyske fly som for over Leirskardalen.<br />
Fleire har fortalt om dette, blant annet Kristen Iversen i et radiointervju (Radio Korgen):<br />
Man hadde fått rede på at en mystisk person hadde tatt inn i Oppigarden på Jamtjorda, og nå skulle man forsøke "å ringe ham inn". Folk på gardene fikk beskjed om å ta med seg våpen og gå i stilling rundt våningshuset på garden, hvor offiseren på det tidspunktet satt og sov inne på kjøkkenet. Noen gikk i stilling under låvetelet, andre rundt uthusene, væpna med krag- og haglgevær.<br />
Nede ved Melandsbrua ble bygdevegen sperra ved at en dro en stokk over vegen. To ungdommer ble sendt til ammunisjonsforvalteren i skytterlaget for å hente fleire skudd. Bilen til offiseren ble i stillhet trilla bortpå en åker nedenfor garden.<br />
Da løytnanten våkna og kom ut på trappa, kom bøndene fram, sikta på ham og kommanderte: "Heinn' i veret!". De ville ha ham til å forklare seg. De spurte hvorfor han, en norsk offiser, var i Leirskardalen mens kamper pågikk lenger nord. Temmelig rasende gjorde løytnanten rede for seg. Han fortalte dem hva han hadde gjennomgått, og kommanderte alle som var til stede til å skrive navnene sitt i ei notisbok. Slukkøret tok vaktmannskapene skuddene ut av våpnene sine. Da dro en av dem i vanvare av et haglskudd, men dette gikk rett i stueveggen uten å skade noen.<br />
'''"Nu snart er vår frihet forbi"'''
Olav H. Sørgård, som var handelsbetjent hos S.O. Eitran i Korgen, skreiv dagbok i maidagene 1940:
"8. mai kom det norske soldater til Korgen. En del av dem kom fra Hemnesberget. De skulle gi plass for engelskmennene som var innkvartert der. En dag senere kom soldater fra Snåsa på retrett nordover. De hadde vært med i en togulykke. Enda trodde vi at tyskerne skulle bli stoppet i Vefsn-distriktet, men vårt håp skulle snart bli til intet.<br />
Fredag 10. mai i 18-tiden fikk vi beskjed om at to tyske fly var landet på Sund, og at skipet "Nord-Norge" var på tur nordover med tyske soldater. Så kom meldingen om at skipet var kommet til Hemnesberget, og at tropper og materiell var landsatt. Krigen er i full gang mellom engelskmennene og den innbrytende fiende. <br />
Det ble uro også i Korgen. Biler med soldater farer utover, og frivillige mannskaper blir satt ut. Imens spres rykter av alle slag.<br /><br />
Natten går, og vi hører drønn av kanoner fra Hemnes og erfarer at fjøset til Præsteng er i brann og dertil flere hus.
Skipet med troppene er senket ved kaien av en engelsk jager etter at soldater og utstyr er kommet iland. Nu er Hemnesberget i tyskernes hender, og kampene raser og ilden brer seg bare knapt tre mil fra vår bygd.<br />
Lørdag pinseaften 11. mai. En ny dag gryr. Ingen post kommer, og all trafikk utover er brutt. Folk begynner å komme i butikken, og snart er den fullsatt av sivile og soldater. Alle spør nytt fra krigen, nytt som ingen vet. Vi vet det så godt fra de første hektiske dager av krigen at fra de steder der tyskerne blir herrer, blir det stille. Bare rykter, og ingen kan gi sann beskjed. Vi hører at noen engelskmenn er tatt til fange på Sund, en drept noen såret, og at Hemnesberget står i flammer. Vi hører kanonade derfra og aner at kampene fortsetter.<br />
Trygve Arntsen fra Hemnesberget kommer oppover til Korgen. Han var på Sund da tyskerne kom, og kom fra fronten i Vefsn. Det ble å bytte av seg uniform og komme seg vekk. Han får passere etter noen dramatiske øyeblikk hos Heltzen på Sund. De lå i gulvet mens veggene ble gjennomhullet av maskingeværkuler. En engelskmann ble drept der.<br />
Første pinsedag 12. mai. Vi har pakket en del av varene i butikken og kjørt på gårdene, og arbeidet fortsetter. Det blir etter hvert tomt i rekkene, men vi regner med at tyskerne også vil komme hit.<br />
Om morgenen ved 6-tiden kommer ferjen fra Elsfjord med soldater. De blir overfalt av tyske fly og beskutt med maskingevær. To engelske jagerfly kommer til unnsetning, og alle blir reddet. De søker kvarter i Korgen, og nu begynner det å bli fullt. Utover dagen kommer soldater som har flyktet fra tyskerne, over fjellet fra Elsfjord og Hattfjelldal.<br />
Nu er det klart for oss at tyskerne kan komme når som helst. Det er satt opp to gamle maskingevær, et ved gammelkirkegården og det andre på Nordfallet. Dette var alt - foruten sine geværer - som soldatene hadde å forsvare seg med mot verdens best utrustede armé.<br />
Folket er rolig og begynner å evakuere lenger opp i bygden. De tar med seg det mest fornødne som trengs for noen dager!
Annen pinsedag 13. mai. Jeg går til Korgen ved middagstider og er spent på å få høre hva som har hendt i løpet av natten og formiddagen.<br />
Ute på gårdsplassen står soldater i de velkjente uniformer og en klynge offiserer med sin major som sitter og leser.
Alt er rolig, men uroen og angsten ligger under overflaten. Folket er motløs, men likevel fattet og venter det verste. Utpå ettermiddagen hører vi at tyske fly-patruljer er på tur over fjellet til Korgen. Om kvelden trekker nordmennene seg tilbake til Mo. Alle biler blir tatt, likeså bensinen, og nu snart er vår frihet forbi.<br />
14. mai. Alt er stille, og vi vet intet. Jeg skulle til Korgen, men det blir bare til Valåmo. Der får jeg høre at tyskerne er kommet til Korgen. De kom til Villmo kl. 9 om morgenen, 14 mann i alt, og senere kom flere patruljer. Denne dag er preget av uvisshet og håpløshet. Det knaller og skytes mot Finneidfjord, og vi hører senere at også dette sted er i tyskernes hender.
15. mai. Jeg går til Korgen for å se hva som er hendt. Like nedenfor Brennmo ser jeg tyskerne. De kommer i rekker ned fra fjellet. De går på ski, drar kjelker og sleder, en vrimmel av alle slags kjøretøy, rasket sammen i all hast hvor de var å finne. <br />
I Korgen er alle privathus oppbrutt, alt hulter til bulter. Det er ingen ting å gjøre, for nu er krigen kommet til vår fredelige bygd. Jeg går inn i det hus hvor vi for kort tid siden hadde vårt hjem. Det var spredd høy over alle gulv, og der lå sovende tyske soldater side om side, utmattet av  de strabaser de hadde hatt under marsjen i vårføret. Der lå noen av våre eiendeler som vi ikke fikk tid til å evakuere, sammen med ting som tilhørte våre naboer. Det var en glede å møte naboene i god behold.<br />
16. mai. Det kommer strømmer av soldater til Korgen, lange kolonner med hester, sleder og vogner, tatt der hvor de var å finne. Likeså sykler. Nu gjaldt jungelens lov.<br />
17. mai. Denne dag ble feiret på en annen måte enn vi var vant til tidligere. Ingen salutt, intet flagg, alvorlige mennesker og fremmede inntrengere overalt. I hagen utenfor det huset der tyske offiserer hadde tatt inn, lå et hakekorsflagg utbredt. Hadde vi i vår bygd aktet og æret vårt dyre frihetsmerke som vi skulle? Nu var det for sent."<br />
<br />
'''De kom over Villmoen'''
Villmoen var den første bebyggelsen tyskerne kom til i Korgen da de marsjerte over fjellet i maidagene 1940.
- Tyskerne hadde gått på canadiske truger. Jeg har et par av dem ennå. De hadde visst passert Svartea et stykke oppe i fjellsida. Antakelig hadde de sett at Villmoen lå høgt, slik at de hadde god oversikt over bygda derifra, forteller Molvin Villmo (født 1921).<br />
12. mai 1940 var mesteparten av befolkninga i Korgen evakuert. På Villmoen bodde blant andre Olav Johansen og kona, og familiene til Peder K. Lyngstad og Svend Kibsgaard.<br />
Utenfor vinduet <br />
Om kontakten med de første tyskerne som kom til Korgen 14. mai forteller Molvin:<br />
- Det var om morgenen, så tidlig at bare mamma, pappa og jeg var stått opp. Fra kjøkkenvinduet så vi sju tyskere komme i skytterlinje nedover innmarka, forbi sommerfjøsen. Smått la de seg ned og sikta på huset, så opp i gjen og et stykke fram, før de kasta seg ned igjen. Dette gjentok seg to-tre ganger nedover moen. Så omringa de huset. En av dem stod framfor kjøkkenvinduet med maskingeværet retta mot vinduet. Han som var sjefen kom inn. Han ville vite om her var engelskmenn og hvor langt det var til Korgen. Da han hadde fått vite det, fortsatte de.<br />
De andre tyskerne som kom i løpet av dagen gikk direkte over fjellet til Korgen.<br />
Fra Villmoen kunne vi i pinsehelga se bevegelser og høre drønn fra kampene på Finneidfjord, forteller Villmo.<br />
Det var mye snø som lå i maidagene 1940. Sorko-bataljonen - som hadde navn etter lederen for ekspedisjonen, den østerrikske oberst August Sorko - kom over Vesterfjellet fra Elsfjord. 16. mai kom hovedstyrken over fjellet. Det ble ei brei fure etter dem. De kjørte dels med sleder, dels med hest og vogn, og dels gikk de til fots og på ski. De fulgte telegraflinja, og kom ned den gamle Vesterfjellvegen, setervegen, til Korgen. Seinere på våren lå det både døde hester og ødelagte vogner etter den tyske framrykninga langs løypa. <br />
Ganske snart etter 16. mai ordna okkupasjonstroppene seg med ei provisorisk ferje fra Elsfjorden til Grønvika, ei pontongferje med en lastebil som drivkraft.<br />
'''En gris på sleden'''
- Vi ble evakuert fra Korgen pinseaften. Vi ble henta med hest. På sleden ble det i full fart lasta sengeklær, mat og unger. Vi hadde nettopp slakta en gris. Den ble lagt i ei balje og plassert på flyttelasset, minnes Magny (Solhaug) Iversen (født 1921). Familien bodde i Hagen i Korgen. De evakuerte til Magny sin bestefar på Lund på Villmoen.<br />
-  Det gikk mange rykter i Korgen, og det var stor forvirring. 8. mai så vi de første norske soldatene her. Jeg tror de kom fra Hemnes. 9. april kom norske soldater hit på retrett fra Snåsa.<br />
12. mai, 1. pinsedag, kom det norske soldater over fjellene fra Elsfjord og Hattfjelldal. Det var slike som hadde flykta fra tyskerne.<br />
Etter katten<br />
Etter at vi var evakuert dro jeg, sammen med hushjelpa hos Kibsgaard, ned til Korgen for å hente katta til gamle fru Kibsgaard. Den var ikke blitt med til Villmoen under evakueringa. I Kibsgaard-huset satt det en engelskmann med svarte barter, med føttene i ei balje med vatn. Vi fikk forklart ærendet vårt. På loftet lå katta, og vi fikk den med oss.
13. mai trakk de norske og engelske soldatene ut fra Korgen, husker Magny.
Tyskerne kommer<br />
- På Lund så vi de første tre tyskerne komme nedover jordene. Dette var 14. mai. Soldatene stoppa utenfor inngangen, og ropte inn i huset: "Engelskmenner?"<br />
Vi bedyra at det var ingen engelske der. Det så de vel også, for vinduene var fulle av unger og kvinner. Tyskerne for da videre. Seinere har jeg hørt at de sov i ei høyløe i Villmoneset.<br />
I Korgen undersøkte tyskerne alle privathusene, og tok med seg sengeklær og annet de hadde bruk for. De installerte seg i skolen, ungdomshuset, Engelskvillaen og på Misjonshuset, minnes Magny Iversen.<br />
<br />
'''"Akterutseilt" av et felttog'''
Omtrent samtidig med at Sorkobataljonen inntok Korgen i mai 1940 kom et ungt par på ski over fjellene. De ville slåss mot tyskerne, men var blitt "akterutseilt" av felttoget. Magny Iversen hjalp dem forbi tyskerne, slik at de kom seg videre nordover.<br />
Gikk fra Brønnøy<br />
- Samme dagen kom en mann og ei kvinne over fjellet, så å si jamsides med tyskerne, men lenger sør. De to, lærer Birger Myksvoll og Maia Bikset, hadde gått fra Brønnøy-distriktet. De var med i Røde Kors, og hadde villet melde seg til krigstjeneste i Grane. Men tilbaketrekninga hadde gått så raskt for seg at de ikke hadde klart å innhente de norske styrkene, forteller Magny Iversen.<br />
- Myksvoll var lærer på Fredheim ungdomsskole i Brønnøy. Maia, som var fra Rødøy, hadde vært på Fredheim, hvor også jeg var elev året før. De hadde kart og kompass, og leita seg fram til Bjurselmoen. En av sønnene på garden hadde nemlig også vært Fredheim-elev. Dit kom de om kvelden. <br />
Forbi tyskerne<br />
Om morgenen 17. mai kom Bjurselmo-gutten til Lund sammen med læreren og kvinnen. De lurte på om jeg ville prøve å få losa dem trygt gjennom Korgen, hvor det var fullt av tyskere.<br />
Vi for over Villmoen, passerte Svartea og gikk langs skogranda. Jeg gikk først fram til løypa hvor tyskerne hadde kommet ned, og så at det var trygt å passere. Vi fortsatte til Hellbekkmoen på Bakklandet, hvor det var båt.  <br />
For at vi skulle ha litt 17. mai-feiring ga Ågot Hellbekkmo oss noen egg og litt sukker i et dropsespann, såpass at vi kunne vispe oss litt eggedosis. Ivar Hellbekkmo rodde oss over til Hundbekken. Der smidde vi en visp av bjørkeris og vispa eggedosisen vår, og det ble tid til litt fotografering før vi dro videre.<br />
Mens vi satt der, ikke mange meter fra vegen, kjørte mange tyske lastebiler med soldater opp til Korgen. Vi ble forskrekka, men hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette. <br />
De to ville prøve å komme seg til Bjerkadalen, og videre nordover over fjellet. Neste kontaktperson var Magnus Bech, som også hadde gått på Fredheim. Han fulgte dem til Bjerkadalen.<br />
Spionmistenkt<br />
Da Birger Myksvoll og Maia Bikset kom ned til Dalselv, trudde de seg trygge. Noen ropte til dem på engelsk, og Myksvoll svarte på samme språk. Men det var tyskere de hadde støtt på. De trudde til å begynne med at Myksvoll var en engelsk spion som var kommet bak de tyske linjene. Først da nordmannen fant fram ei gammal regning fra en bokhandel i Brønnøysund, skjønte de at han var den han ga seg ut for. Dette fortalte Birger Myksvoll fleire år seinere.<br />
Dermed måtte de to avbryte ferden sin, uten å komme i kontakt med de norske styrkene. De kom seg til Nesna og fikk seg båtskyss videre heim derfra, forteller Magny Iversen.<br />
Krag mot bombefly<br />
- Kåre Johnsa på Nymoen holdt på å skyte ned tyske fly med krag'en i 1940, forteller Arne Tortenli (79 år) fra Røsvatnet.<br />
- Dette hendte da tyskerne bomba Bodø. Jeg trur det var femti fly som for over her. De fløy så lavt over Spjeltfjelldalen at en kunne se føreren gjennom vinduene på flyet.<br />
Kåre Johnsa leita opp kraggeværet sitt og skaut. Han hadde visst tømt et heilt magasin etter flyene.<br />
Jeg trur at han hadde truffet et fly. Han skaut i vasen, og når de var så lågt, skulle det godt gjøres at ingen hadde fått ei kule gjennom seg.<br />
Neste dag kom i alle fall tre fly tilbake. De sirkla i over en time mellom Steikvasselva og svenskegrensen, som om de skulle undersøke noe der.<br />
Et av flyene styrta i Kjensvasstraktene etter å ha sluppet bombelasten sin i Storskaret. Jeg holder det ikke for usannsynlig at det kunne være et fly som Kåre Johnsa hadde truffet, mener Arne Tortenli.<br />
- Da flyene for nordover, la vi forresten merke til at det stod "DS" under vingene. Noen undret på hva disse bokstavene stod for. Ei kvinne som bodde på en gard ved Røsvatnet hadde det klart for seg: "Din Satan", meinte ho det betydde.<br />
Hundevakta helt rolig<br />
Her følger en del annet kildemateriale som berører april-mai 1940 på Hemnesberget. <br />
På Hemnesberget var det satt opp en fast, sivil vaktstyrke i ukene før angrepet i 1940. Etter vaktboka deres å dømme har de betjent flyalarm-sirenen. Vaktpostene varslet telegrafen om mange av observasjonene sine. I boka finnes en instruks: "Den første av vaktpostene som opserverer fly, skal straks slå alarm, og altså ikke vente på at en bestemt post skal gjøre det først. Faren over meldes først av posten på skolehaugen." Med blyant er det tilføyd at "Vakten må påse at ingen uvedkommende må være med mitraliøsen", undertegna "Skjytteren".<br />
16. april er første dagen det er ført logg: "Bestyrer Paulsen melder ca kl 21.30 dårlig blending i kjeller hos doktoren. Ca kl 22.15 kom en motorbåt. Viste seg å være T. Mathisen. Meldt til lensmannen. Kl 23.00 melder Bie at det er lys på lysverkets brygge." <br />
17. april melder 0-8-vakta Erling Forsbak at "Kl 7 kom et fly (tysk) nordfra og passerte forbi Hemnes og fortsatte over Høynesfjellet i sydlig retning". Seinere samme natt er det observert fly igjen: "kl 2 varslet fly over Nord-Sjona, kl 2.10 varslet fra Røitvik flyet paserte der, for nordgående. Alt roligt her," skriver H. Henriksen.<br />
Fly over Tustervatn<br />
18. april gjøres det fleire fly-observasjoner. Det slås flyalarm klokka 14.35 og klokka 15.27 denne dagen.<br />
For øvrig meldes det om rolige vakter. 19. april har vaktmann Nils Pedersen skrevet følgende melding: "10.32. Fly meldt fra stasjonen. Fløi over Tustervatnet i nordlig retning." Arne Arntzen skriver seinere samme dag: "13.55 Stasjonen melder at fly har passert over Langvassgrenda, med kurs sydost. Flyet kunde umiddelbart etter høres over Utskarpen (Sjona), men kunde ikke sees tross nokså siktbart vær. Det hørtes som om flyet hadde retning sydvest, hvilket er meldt stasjonen. 15.25. En motorbåt (Ninny?) inn Ranafjorden til Hemnesberget. Meldt til lensmannen."<br />
21. april meldes på nytt om fly som er observert, denne gangen av ukjent nasjonalitet. Vaktmann Asbjørn Paulsen skriver klokka 17.20: "En motorbåt inn Ranafjorden til Hemnesberget. Båten var Borghild av Herøy. Kl. 17.45 Tysk fly fra Mo med kurs sydvest. Stasjonen varslet. Nasjonalitet såes med kikkert."<br />
Nordvest og kov<br />
"Hundevakta helt rolig. Pent, kaldt vær", melder John Skjæran 22. april. Wilhelm Theting følger opp med værobservasjoner utpå formiddagen: "Roleg vakt. Snødrev og litet siktbart ver." "Bare nordvest og kov", melder Nils Roghell seinere på dagen. Den påfølgende dagen skriver H. Rørvik at det er "nordvestlig kuling med snebyger", seinere melder Otto Eide om vestlig kuling. 24. april melder Iver Jakobsen om ei rolig vakt, mens Chr. Breivik og Jakob Daland seinere på dagen kan rapportere at ei motorskøyte har kommet inn Rana til Hemnesberget.<br />
25. april melder vakta: "Kl 9.35 passerte en skøite forbi Hemnes inn Rana. Den var, såvidt en kunne se, lastet med høy. Lensmannen varslet." Samme dag er det gjort fleire fly-observasjoner. Klokka 23.30 noterer Johs. Johannessen og Egil Mastervik: "Motorbåt inn fjorden. Kl. 23.50 "Dønna" kommer. Begge varslet geværvakten. Stille vakt". Klokka 1.30 meldes at bilferja er kommet fra Elsfjorden, "Varslet geværvakten".<br />
26. april skriver 16-20-vakta Kristoffer Skreslett og Odin Tuvnes: "Rolig vakt", og Ivar Svinåmo melder ved midnattstider om "Helt rolig vakt". <br />
"God disiplin?"<br />
27. april aner vi kanskje en ironisk undertone i de ellers knappe vaktrapportene. "lang vakt. Vi har i 4 - fire - timer ventet på avløsning. God disiplin?" skriver Augustin Svaleng. Dette later til å ha inspirert vaktpostene som overtok. De har i alle fall like før avløsning notert seg "Kl. er nu 12.17", men de peker på at avløsningen lar vente på seg. Først klokka 12.32 kommer neste skift på. "God disiplin?" spør også M. Vedal og L. Tandberg retorisk. <br />
I dagene som følger er det fleire meldinger om skøyter som kommer og går, og om fly som observeres. Men det går rolig for seg. "Pent vær", skriver Gudmund Fjeldavli om kvelden 27. april.<br />
Gunnar Hagen, som noen uker seinere skulle bli drept under felttoget i Saltdal, skreiv natt til 29. april i vaktboka på Hemnesberget: "Kl. 1.10 passert ukjent fly i retning mot nord. Flyet var anmeldt fra Mosjøen mot nordøst. Kl. 3.30 passerte en ca. 30 fot fiskeskøyte m/kurs inn Rana. Lensmannen varslet."<br />
Militær vakt<br />
30. april har vaktpost Rolf Kullerud notert at "Fra den 30/4 kl. 18 blev vaktholdet overtatt av det militære myndighet". Vaktperioden fra klokka 18 til 20 omtales som "Første militærvakt" av "7271 T. Johansen", som sammen med 24494 D. Adolfsen, 24355 K. Nilssen og O. Edvardsen fra nå av og noen dager framover fører loggboka.<br />
1. mai er 24355 K. Nilsen på vakt. "Et fly hørt i vestlig retning og drog i nord. Et fly set fra sydlig retning og beveget seg i retning Nesna. 16.30 opservert 3 fly som går i sydlig retning og dermed var flyfaren over. Et fly gikk i sydlig retning og forsvant, Sivert Nilsen paserte Hemnes kl. 20 ut fra Nord-Rana og til Elsfjord."<br />
Krigsskip på Rana<br />
2. mai begynner man å ane krigen som nærmer seg: " Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at et krigsskib var opservert ute i Ranenfjorden på vei indover. Muligens fransk, men ikke sikert", skriver O. Edvardsen. Videre: "Krigskibet paserte Hemnesberget kl. 11.15."<br />
2. mai klokka 18.25: "meldtes fra sentralen at et slagskip var på tur in med Åsveret og der blev jort klar til kamp. Senere blev meldt fra sentralen at dette var en Bergensbåt".<br />
3. mai: "Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at det er to båter på tur inn Ranenfjorden. Et krigsskib og et transport skib. Kl. 11.15 paserte et transport skip og et krikskip forbi Hemnesberget innover til Mo".<br />
4. mai. "Kl. 7.37 passerte et Engelsk slagskjib F31 og et transportskjib Hemnesberget på vei ut Ranfjorden". Det ble gjort fleire observasjoner av tyske fly denne dagen.<br />
Flyalarm og skip <br />
Morgenen etter, 5. mai, gikk flyalarmen på Hemnesberget to ganger. Det samme døgnet gjøres det mange flere flyobservasjoner enn tidligere. <br />
Fly ser og hører man også 6. mai: "Kl.7,7 hørtest fly i horisonten men kunde ikke sees. 7,8 meltest fra sentralen at en del fly i anmars som var opservert fra Steinmoen. Kl. 7,45 et fly over Hemnes i sydlig retning. Kl. 8 meltest to fly fra Steinmoen." <br />
Dagen etter melder vakta at et norsk fly har landet på Hemnesberget om natta kl. 3.10, og at det fortsatte straks.
7. mai passerte DS Vefsna på tur til Elsfjorden, og seinere kom Erling Jarl fra Elsfjorden til Hemnesberget. "Kl. 11.50 to tyske fly rett over Hemnesberget og forsvant i nordostlig retning." <br />
Det skjer ikke noe før 8. mai. Formiddagen er "Helt stille", som Arnfinn Falkmo og Nogi Sjåvik skriver. <br />
Men like etter vaktskiftet skjer noe nytt: "Kl. 12.30 opringing fra Nesna om at et krigsskib passerte der. 13.30 passerte skibet forbi her. Det var engelsk og på vei til Mo, som er underrettet. Merke H79. Passerte ut Rana igjen. Kl 15.50 Stille i luften", skriver J. Johansen og Olav Arntzen.<br />
Geværvakta slutt<br />
9. mai har man notert: "Kl. 8.50 meldte geværvakta at vakta deres var slutt." Etter vaktboka å dømme har den sivile vaktstyrken som var innkalt i april overtatt vaktturnusen allerede dagen før, 8. mai.<br />
"Kl. 9.20 kom motorbåten "Spartak" ut Rana til Hemnesberget. Kl 10 kjørte forannevnte båt fra Hemnesberget og ut Rana. Samtidig passerte en av Helgelands lokalbåter ut Rana", skriver Arnfinn Falkmo og Odin Tuvnes i vaktboka.<br />
Klokka 14.40 melder Lars Johannessen og Johs. Arntsen at "M/S Dønna kom inn Rana til Hemnesberget, det var meldt lensmannen. Sydvestlig bris skyet intet fly har hvist sig, ingen alarm." Denne natta har Iver Jakobsen notert at "D/S Erling Jarl passert Hemnesberget kl. 2.55. Ferjen ankom kl. 3.30, et fly passerte over i nordøstlig retning kl. 3.35."<br />
Tysk fly kretser<br />
Fredag 10. mai ble Hemnesberget angrepet.<br />
Døgnet innledes med observasjon av at lokalbåten Vefsna er på veg inn Rana. "Kl. 5.45 melder lensmannen i Nesna, D/S Helgeland og en graa motorbåt pasert Levang." "Alle baater varslet til telegrafen. Ingen fly." Det er B. Brattland og E. Bech-Hanssen som gjør denne observasjonen.<br />
Jakob Roghell og Øystein Brun skriver i vaktboka kl 8.30 at "et tysk fly kretset over Hemnes." De var på vakt fra 8 til 12 denne dagen.<br />
Andre observasjoner: "Kl. 13.5 kom en skjøite og gik til Mo i Ranen. Det så ut til og være bensinskjøiten fra Sandnesjøen.
Kl. 15.15 paserte et tysk fly i retning mot Mo i Ranen. Kl. 14.30 paserte antagelig samme fly tilbake ut Rana. Kl. 15.55 paserte to fly i retning nord".<br />
Det siste som er innført i vaktboka er dette, skrevet av vaktpost Martin Jakobsen, bare minutter før den tyske landgangen:
"Vakt den 10/5-40 kl 16-20.<br />
Kl 10 på 5 kom der en skute fra Utskarpen til Hemnesberget".<br />
== Øyenvitne da Hemnes falt ==
Johannes Johannessen var øyenvitne til en del av den dramatikken som utspant seg da Hemnesberget ble angrepet 10. mai 1940. <br />
- Våren 1940 var jeg som 22 år gammel student ferdig med førsteavdeling på farmasistudiet, og hadde praksis på apoteket på Hemnesberget, forteller Johs. Johannessen.<br />
- I 1939 skulle jeg ha vært i militærtjeneste, men hadde måttet søke utsettelse på grunn av eksamen.<br />
Rundt 10. mai var det forholdsvis lite folk igjen på Hemnesberget, ettersom man allerede for noen dager siden hadde oppfordra folk til å evakuere. Et par hundre var sikkert evakuert. Min mor og mormor var evakuert til Straumbygda, og min farfar var plassert i Korgen. <br />
Disse tiltakene var gjort fordi man forventa at noe skulle skje. Man skulle være forberedt i tide. Men da det ikke skjedde noe, begynte folk å bli utålmodige, og det var en del som kom tilbake.<br />
Rykter<br />
Fredag 9. mai begynte det å gå rykter om at noe var på gang. Jeg veit ikke hvem som eventuelt hadde mottatt noen opplysninger, kanskje lensmannen.<br />
Jeg var på apoteket. Apotekbestyreren var tiltrådt 1. januar 1940, og hadde ikke fått familien sin dit ennå. Han bodde på Bies hotell i Odden. Der var det veldig urolig, for varselsirenen for flyangrep var like i nærheten. Sirenen gikk til alle døgnets tider, og dette var enerverende for de som bodde nærmest omkring. Apotekeren hadde ordna seg med tilholdssted lenger unna, hos Arne Hovind som hadde bygd et hus han ikke hadde tatt i bruk ennå. Jeg skulle hjelpe apotekeren med å bære sengetøyet innover dit.<br />
Flyalarm<br />
Vi pleide å ha apoteket stengt mellom to og fire. Flyalarmen gikk for alvor etter at vi hadde åpna igjen klokka fire. Når alarmen gikk, skulle alle søke dekning, og butikker og liknende skulle stenges. Vi stengte apoteket, og forsøkte å komme oss innover mot Åsen med sengeklærne. <br />
Da kom tre fly som sirkla over Hemnesberget, innover landet, inn over fjorden mot Elsfjord og tilbake igjen. Vi søkte dekning hver gang flyene var over stedet. Mens de var ute over fjorden, sprang vi til neste hus, og slik kom vi fram til bestemmelsesstedet.<br />
Bomber og kuleregn<br />
Etterpå skulle jeg heimom for å se hvordan det gikk med foreldra mine. Men så langt kom jeg ikke. Mens jeg var på veg utover, braka det løs.<br />
Samtidig kom en gjeng hemnesværinger med en lastebil. En mann stod oppreist i kassen og ropa på en dramatisk måte: "Det e ingen teng å gjer her ute!", mens han hytta med neven i været.<br />
Da slapp de bomber. Jeg var ikke mer enn 200 meter fra heimen min. Jeg søkte dekning på en veranda, og da kom en kjempestor teleklump som gikk gjennom taket på huset ved siden av. Det var sprut fra den bomba som ble sluppet på Prestegårdsmarka, like ved forpakterboligen. Dette syntes jeg var så uhyggelig at jeg oppga forsøket på å komme meg videre. Da for nettopp et fly like over kirketårnet. De fyra ei salve mot Høghågen. Jeg så ildspruten fra flyet.<br />
På vegen tilbake mot Åsen var det et skudd som for tett forbi hodet mitt. Jeg hører lyden fremdeles når jeg tenker på det. Kula kunne ikke ha vært langt unna, for det hørtes ut som en knepp på en fiolinstreng. <br />
Uten å vite om det, var jeg kommet midt i det området hvor de kjempa mens engelskmennene trakk seg tilbake.  <br />
I kjelleren<br />
Men jeg kom meg tilbake til Hovinds hus, hvor apotekbestyreren var. I mellomtida var det kommet to stykker til, og like etterpå kom enda en mann dit, Theodor Vallnes. Vi satt i kjelleren og prata. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for vi ante ikke hva som skjedde. Landgangen av tyske tropper visste vi ingen ting om der vi satt, en kilometer fra torget. Jeg var heilt gjennomvåt til langt opp på lårene, etter å ha vassa i snøen. Jeg hadde kledd av meg sko og strømper, og satt der og skulle tørke dette.<br />
Etter ei tid hørte vi mange og kraftige stemmer, og vi forstod at det var folk utenfor huset. Hvem det var, ante vi ikke. Plutselig banker det på inngangsdøra oppe, og samtidig banka det på kjellerdøra der vi satt.<br />
Et skudd<br />
Jeg sprang opp trappa, ettersom jeg satt nærmest. Da jeg var midt i trappa, hørte jeg et skudd. Men jeg fortsatte opp, og lukket opp ytterdøra.<br />
I en halvsirkel utafor stod sju-åtte mann, tyske soldater i krigsmundur. En eller to stod med revolvere. To-tre av dem hadde karabin med bajonett på. Det var et uhyggelig syn, og de så jo fæle ut også. De hadde hissa seg opp med et eller annet. De var ikke edru, heller ikke synlig beruset, men oppstiva med noe.<br />
Jeg skulle gå inn igjen, men ble stoppa. Jeg måtte komme ut. Det var først da jeg ble klar over at det var tyskere. Vi hadde hittil blitt vant med engelskmennene som var på Hemnesberget. <br />
Der stod jeg barføtt i døra. Jeg fikk tak i et par kalosjer som stod innafor døra. Dette var heilt komisk, for kalosjene var mange, mange nummer for store. Jeg hadde inntrykk av at tyskerne flirte av dette.<br />
"De skaut han"<br />
De som hadde vært i kjelleren kom da opp, og var heilt ifra seg. Apotekbestyreren babla noen ord på engelsk. Det var vel det siste han skulle gjort. Vi skjønte at de var på jakt etter engelskmenn, og at de gikk fra hus til hus på leiting.<br />
Da vi var samla igjen, spurte jeg hvor Theodor Vallnes ble av. Ei kvinne som hadde vært der sa: "De skaut han!"<br />
I kjelleren var det reist en boks fra pipa mot kjellerdøra. Vallnes skulle ha sprunget mot den for å ta den løs. Men samtidig som han for over gulvet, smalt det et skudd gjennom vinduet. Han ble truffet i ryggen, og var død momentant.<br />
Vi ble jaga utover mot Hemnesberget. Da vi kom til Ungdomslokalet, lå to mann i ei maskingeværstilling, forresten like ved huset til Theodor Vallnes. Vi dro til huset nedenfor, som tilhørte Hans Marstokk, hvor vi søkte tilflukt i kjelleren. Marstokk tok tollekniven, gikk ut og skar ned ei klessnor, slik at jeg fikk knytt på meg kalosjene mine.<br />
Da kom en tysker med revolver i handa. Han torde ikke å komme inn, men ropte oss ut. Siden jeg snakka litt tysk, måtte jeg være med ham bort i stillinga, hvor jeg satt sammen med de to karene i ti minutters tid. Det var ingen kamper da, for engelskmennene var fordrevet lenger østover. Jeg forstod at tyskerne var redde for at vi holdt engelskmenn skjult i kjelleren, og jeg forsikra om at det var ikke annet enn sivile der. De trodde meg til slutt, så jeg fikk gå tilbake.<br />
Etter båten<br />
Vi hadde bestemt oss for at vi skulle komme oss på sjøen, og over fjorden. Sande, apotekbestyreren, hadde kjøpt en nordlandsfæring tidligere på vinteren, og den lå i båtskøtet hos Roghell. <br />
Vi la kursen dit, og da brant det ute i Odden. Vi så flammene derifra, og et par hus nedenfor kirka var også blitt skutt i brann.<br />
Det var begynt å bli skumt. Det blåste fra sydvest, og det var mye drivis nede i fjæra på Lapphella.<br />
Med det samme vi skal inn, dukker plutselig to karer opp av sponen inne i båtskøtet. Den ene var sivil og hadde på seg ei devoldtrøye med bokstavene "O.D.S." på brystet. Det var sikkert en av mannskapet på "Nord-Norge". Den andre var en ung soldat. Han så ut til å være bare guttungen, 17-18 år. Han var så bleik, kvit som om han skulle ha kamuflert seg med mel eller kritt. Redd var han tydeligvis også.<br />
Apotekeren begynte igjen å snakke engelsk, og jeg sa at nå måtte han holde kjeft. Det dummeste vi kunne gjøre var å snakke engelsk, og tyskeren forstod jo ikke noe av det heller.<br />
Vi fikk gjort forståelig hva vi hadde til ærend, og fikk beskjed om å vente i fem minutter. Da trakk de seg unna. Tyskeren gikk baklengs, mens matrosen sprang innover i retning av Stensen-båtskøtet. Sande var utålmodig etter å komme seg av gårde, men jeg mente vi skulle ta ordren bokstavelig og vente i hvert fall til de to var forsvunnet.<br />
Over fjorden<br />
Vi kom oss gjennom sørpa og drivisen, og rodde over fjorden til Fagerheim. Der var det en masse folk som hadde søkt tilflukt. Helt utrulig fikk jeg anvist ei fint oppredd seng, enda så mye folk som var der.<br />
Om morgenen fikk jeg vite at apotekeren var reist til Sandnessjøen med ei skøyte, sammen med telegrafbestyreren og frøken Anna Nilsen som var blitt truffet av ei granatsplint i foten. Apotekeren så jeg ikke mer.<br />
Neste dag var pinseaften. På Hemnesberget var det dødsens stille å se til. Det røyk bare noen steder, bortsett fra kullageret på Storkaia. Det brant heile sommeren.<br />
Øde sted<br />
Siden apotekeren var borte, ville jeg se hvordan det stod til med apoteket, Jeg dro over til Hemnesberget i lag med Harald Pfaff som var bestyrer for middelsskolen. Vi kom til et øde sted. Det var rart å komme dit, uten livstegn noe sted. Vi la til i Sandvika ved ferjekaia, gikk opp til torvet og bort til kiosken hans Christian Christensen. Luka var åpen, men det var ikke folk der. Jeg gikk bort for å kikke om det var noen der. Det var det ikke, men det lå strødd sjokolade og karameller og litt av hvert på fortauet.<br />
Vi fortsatte til vi traff et menneske på trappa på Kaffistova. Vi gikk inn og fikk oss en kopp kaffe i lag med noen av husets folk som var samla der.<br />
Da jeg kom ut derifra, ble jeg praia av fru Sjøgård, sjukesøstera, som ba meg om å bli med. <br />
Hjalp sårede<br />
Hun skulle ta hånd om to som var såra, og vi for på apoteket og fant det hun trengte av bedøvelsesmiddel, morfin. Derifra gikk vi til prestegården, hvor det lå to såra tyske soldater. <br />
Den ene var ferdig. Antakelig var det ei granatsplint som hadde gått tvers gjennom ham, for det var hull både i ryggen og i brystet. Han var bevisst også, og det rare var at det så ut som om han lå og smilte.<br />
Den andre hadde et kjøttsår i overarmen, bare såvidt at vi så merker etter kula som hadde gått gjennom. Han var så fæl, den karen, han slo etter fra Sjøgård da hun skulle behandle ham.<br />
I huset til Arne Hovind var det oppretta et slags lasarett med fire-fem senger. Dit skulle vi frakte de to soldatene. Vi hadde ikke annet enn ei handvogn å kjøre med. <br />
Samtidig som vi holdt på oppe på prestegården, landa et sjøfly like nede på fjorden. Ikke lenge etter dukka det opp tyske sanitetsfolk som overtok de sårede. <br />
Uten hode<br />
På tur utover kom jeg til bedehuset. Der så jeg at det lå et menneske like ved flaggstanga. Det var lagt et svart regnslag over, som jeg løfta på. Der lå det en i marineuniform, svart uniform med røde distinksjoner. Uten hode.<br />
Pinseaften rodde vi tilbake til Fagerheim. Blant mange traff jeg Petter Seljelid og kona, som var havna der borte. Det siste jeg hadde hørt om foreldra mine var at de var kommet seg til Juvika, så jeg rekna med at de var kommet seg over fjorden til Straumbygda. <br />
Vi bestemte oss for å ro til Brennberglandet og innover der.  Vi var akkurat begynt å ro fra Osmoodden da et stort skip kommer innover fjorden. Seinere fikk vi greie på at dette var en troppetransportbåt som kom fra Mosjøen og skulle til Mo.<br />
Til Straumen<br />
Vi snudde og rodde til lands igjen. Etter at båten var passert, rodde vi over til andre sida og fulgte landet til Straumsnes, hvor vi skilte lag. Jeg fant foreldrene mine i Øverstraumen, hvor vi var i tre-fire dager. <br />
Det var først tirsdag-onsdag etter pinse at Hemnesberget ble rasert etter bombardement fra sjøen. Det var selvfølgelig heilt "høl i haue". Det var ikke tyskere der engang. Stedet hadde ingen som helst strategisk betydning, og det var heilt unødvendig at det skulle brenne ned.<br />
Kunne reddet mye<br />
På det tidspunkt brannen begynte var det minimalt med folk på Hemnesberget. Hadde det vært noen der som kunne ha organisert litegrann, kunne de ha berga mye.<br />
Distriktslege Harald Drøpping fortalte at han redda faktisk doktorgården bare ved å være til stede sjøl. Det brant rundt omkring, og gnister fauk i lufta og antente nabohus. Ei stor bygning like ved, som tilhørte tidligere skolestyrer Stenbro, brant ned. Drøpping sa han berga doktorgården ved å bære vatn i bøtter og skvette hist og her. <br />
Nedbrent sted<br />
17. mai rodde jeg aleine tilbake til Hemnesberget og la til i Kalvhagen bak prestegården.<br />
Det var en sterk opplevelse å komme oppfor kanten og se pipene som stod igjen. Da var heile stedet nedbrent, inklusive vårt eget hus. <br />
Riktig nok stod en del hus igjen. Men hele det sentrale området var ramma, fra Odden og innover til Andersenbakken, nedover til sjøen. Alt langs med sjøen og bortover der var borte. Slik var krigsbrannen. <br />
Etter å ha konstatert at det ikke var noe mer å gjøre der, dro jeg tilbake samme dag og meddelte foreldrene mine dette sørgelige budskapet.<br />
Tilbake heim<br />
Kampene foregikk ei uke. 17. mai kom tyskerne til Mo, etter at det hadde pågått kamper heile vegen fra Hemnesberget.
Etterhvert begynte folk å komme tilbake. Problemet var hvor de skulle gjøre av seg. De som hadde husene sine i behold strakk seg lenger enn langt for å hjelpe de andre. Det var trangboddhet, i høyeste grad.<br />
Men folk hadde opplevd noe liknende før, under Storbrannen i 1923, hvor like mye hus strauk med. Jeg var fem år da, og husker at vi lå fem unger i ei seng den første natta etter brannen.<br />
Dagliglivet normaliserte seg etterhvert. Men nesten all virksomhet som hadde vært i gang før ble lamma. Det viktigste var å få etablert noe provisorisk når det gjaldt forsyningene. Alle forretningene med varelager var gått med.
Jeg flytta fra Hemnesberget, ettersom apoteket nå var borte, og fulgte det videre opplegget for studiet. Vi var de siste som kom ut fra universitetet, som ble stengt i 1943.<br />
'''Slik jeg så det'''
Johannes Johannessen tilføyer:<br />
- Dette er slik som jeg opplevde det som skjedde på Hemnesberget. Alle som var til stede der denne ettermiddagen og kvelden opplevde det på forskjellig vis. Av og til tok vel fantasien overhånd. Det veit jeg eksempler på. Det er naturlig at fantasien kan løpe løpsk under slike forhold. For eksempel fantes det dem som hadde sett at det "lå strødd med lik" utover markene på prestegårdsjordet. Det var nok noen som lå der, men det var ikke et så stort antall. Men etter bombenedslaget like ved forpakterboligen, hvor det ble et krater som du kunne ha satt et hus oppi, lå teleklumper spredd 100-150 meter unna. Dette lå utover den kvite snøen, og på litt avstand kunne det ha sett ut som om det var folk som lå der. <br /><br />
== Kvinner under ild ==
Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet. <br />
- Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, forteller Elisabeth Bech (født 1907), som i 1940 bodde hos Gunnbjørn Mortensen på Sund sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres.<br />
- 10. mai sykla søstera mi, tannlege Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna.<br />
I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.<br />
Ild fra fly<br />
Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund.
Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget.<br />
Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer.<br />
De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre.<br />
Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika.<br />
Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk.<br />
Igjen under ild<br />
Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne.<br />
Vi tre starta nå av gårde mot Sund. <br />
Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss.<br />
Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga.<br />
Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken.<br />
Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå.<br />
Vettskremt<br />
Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på.<br />
- Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi - forferdelig.<br />
Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med "Nordnorge".<br />
Skjøt sine egne<br />
På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss.<br />
Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.<br />
Skutt i brann<br />
Tyskerne tok nå inn i husene på Sund. <br />
Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen.<br />
Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra.
Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant.
I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss. <br />
Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.<br />
Evakuering<br />
Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus.<br />
I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær. <br />
Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold.<br />
Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min.<br />
== Overlatt til sin undergang ==
Mens tyskerne stormer fram mot de norske stillingene på Finneidfjord 14. mai 1940, forsøker en norsk ordonans å komme i kontakt med de andre norske og engelske styrkene på stedet. Da oppdager han at de øvrige for lengst har trukket seg tilbake, og at han og kameratene hans er avglømt og overlatt til seg sjøl. For den handfull nordmenn som er blitt igjen er det bare én fluktveg: å løpe opp den bratte og ulendte fjellskråninga i djupsnøen. <br />
Den unge ordonansen heter Kåre Hyttan, og har vært med på felttoget fra Snåsa i Trøndelag og nordover.<br />
- Jeg ekserserte på Drevja høsten 1939. Vi ble holdt igjen en måned etter at krigen brøt ut, for å trimmes i litt mer enn det vi hadde lært på rekruttskolen, forteller Kåre Hyttan (født 1918), opprinnelig fra Træna.<br />
- Jeg var i bakerlære på Nesna, da sjefen om morgenen 9. april kom og fortalte at det var brutt ut krig. Jeg måtte reise til Træna med sakene mine, og deretter til Mosjøen, hvor det var mye virvar. <br />
En fersk skiløper<br />
Det ble satt opp kompani. For første gang i mitt liv hadde jeg ski med bindinger på meg. Skistaver hadde jeg ikke hatt.
<br />
Det første vi nå måtte gjøre var å dra sørover. Jeg var maskingevær-toer. I tillegg til den vanlige pakninga bar jeg geværpipa. Jeg kunne ikke styre på skiene, men lærte det etterhvert ved å bremse meg opp i snøskavlene. Så jeg hang nå med.
Delvis gikk vi på ski, delvis satt vi på lastebiler til vi kom til sørenden av Snåsavatnet. Der skulle vi ta imot tyskerne hvis de kom om Steinkjer.<br />
Vi laga oss stillinger der. Ei natt var det en kontakt. En av befalet vårt fikk et streifskudd i hodet.<br />
Vi fikk ordre om at vi skulle med toget nordover, og stod oppmarsjert og klar til dette. Da fikk vi kontraordre. Det var det samme toget som kom ut for ei ulykke ved Snåsa, hvor 10 ble drept og mange ble skadd. Vi skulle ha vært i de vognene som ble mest ødelagt.<br />
Retrett<br />
Nå ble det retrett. Jeg ble utpeika til å være sistemann. Jeg spurte om jeg ikke kunne slippe dette, da jeg var så dårlig til å gå på ski. "Nei, det er din plass i kompaniet. Du skal stå." Jeg fikk ikke lov til å komme etter kompaniet mens jeg så noe til de andre. Først når de var kommet ut av syne kunne jeg følge etter.<br />
Hvis tyskerne kom, skulle jeg skyte i lufta, men heldigvis inntraff ikke noe.<br />
Også retretten foregikk dels på ski, dels med bil.<br />
Ved Majavatn skulle vi igjen gå på ski, og enda en gang ble jeg utpeika til å gå sist. Vi visste da at tyskerne var kommet til Grong. På nytt spurte jeg om å slippe å gå bakerst, og enda en gang fikk jeg klar beskjed om å lystre ordre. "Enten står du, eller du blir skutt". Det var kort og greit. Men jeg var mer redd for å bli tatt til fange enn for å bli skutt.<br />
Vi kom til Mosjøen. Vi skulle til Rana for å kvile oss, og ble med en av de gamle lokalbåtene til Forseng i Rana, hvor vi ble innkvartert i et hus.<br />
Vi var ikke kommet oss til ro før det kom beskjed om at vi skulle fram mot Hemnes, og at "Nordnorge" var senka.<br />
Tage Ellinger<br />
Vi ble kjørt til Finneidfjord og samla på et ungdomshus. Dette var første gang vi så kaptein Tage Ellinger.<br />
- Er I norske soldater? spurte Ellinger, og alle svarte "Ja!". Vi ble spurt om vi ville stri for kameratene våre, og vi svarte likedan "Ja!" på dette.<br />
Noen av våre hadde blitt kjørt til Sund, hvor de hadde vært i kontakt med tyskerne. De spurte om de ikke kunne få kvile, for i likhet med oss hadde de ikke fått kvilt ut etter turen sørpå. Men Ellinger tok våpna fra dem, og sendte dem til Mo som desertører.<br />
Vi ble sendt opp til Veten, i tilfelle tyskerne kom over fjellet. Men etter ei tid ble vi kalt ned igjen, og begynte å lage til stillinger på Finneidfjord, ikke langt fra der jernbanestasjonen seinere ble bygd.<br />
Jeg fikk beskjed fra troppsjefen vår, fenrik Roald Kolstad, at jeg skulle være ordonans. Den som hadde vært ordonans, var stukket av. Vi fant ryggsekken hans med uniformen i. Han hadde hatt med seg sivilklærne.<br />
Folket var evakuert. Det var veldig stille. Kyrne var igjen i fjøsene, og noen soldater ga seg til å melke. Jeg gikk nedover skråninga fra en sommerfjøs med to melkebøtter. Jeg hørte en og annen smell, men det gikk ikke opp for meg at det var tyskerne som var gått i stillinger og begynte å skyte. Men for hver gang jeg kom i skjul ble det heilt stilt. Da gikk det opp for meg at det var jeg som var skyteskive, så jeg sørga for å holde meg i skjul.<br />
Vi drakk melka, og kosa oss. Da ble det etterhvert mer skyting. Tyskerne kom fra Hemnesberget. Noen etter vegen, og noen etter terrenget ovafor vegen.<br />
Jeg fikk da beskjed av troppsjef Kolstad om å gå og hente det laget av troppen som lå ugunstigst til lengst nord, for at vi skulle opprette ei stilling for å dekke vegen fra Korgen.<br />
Kolstad drept<br />
Når jeg kommer tilbake med soldatene, ligger fenrik Kolstad og brenner. Høgspentlinja var skutt ned, og han var gått i høgspenten. Han hadde lommene fulle av ammunisjon. Det var en blå flamme og et fyrverkeri og ei fryktelig lukt. Vi kunne ikke gjøre noen ting for ham. Han omkom der. Kolstad hadde jeg tiltru til, og han kjente vi godt. Han hadde vært sersjanten vår i eksersisen.<br />
Nå kom tyskerne nærmere. En del av dem var nå kommet så nært under bakken at vi måtte opp på stillingene for å ta dem, og da ville vi bli skyteskive for de tyskerne som kom lenger bak. Noen sa at vi måtte forlate stillingene.<br />
Flukt til fjells<br />
Da oppdager vi til vår forskrekkelse at de som hadde ligget lenger nord på Finneidfjord - både engelskmennene og nordmennene - allerede er trukket tilbake, alle sammen. <br />
Det er dette jeg har mest imot kaptein Ellinger for, det dårligste trekket hans, at han forlot så mange av oss til tilintetgjørelsen. Han sørga ikke for å varsle oss alle sammen før han sammen med engelskmennene trakk styrkene tilbake mot Mo. Som ordonans burde jeg ha fått greie på dette, slik at jeg kunne ha fått gitt de andre beskjed.<br />
Vi var overlatt til oss sjøl. Vi var aleine. Befalet vårt, Kolstad, var drept. <br />
Vi hadde ikke annet å gjøre enn å gå opp fjellet. Det var svært ulendt og vanskelig å gå. Først var det bratt, så ble det litt slakkere terreng, men etter det bar det rett oppover igjen. Tyskerne skjøt etter oss, men etter ei tid kom vi så høgt at de oppga dette.<br />
Vi gikk over fjellene fra Finneidfjord til Dalselv, i snøgrynna, uten ski. Av og til for det fly over oss. Mange ganger gikk snøen oss opp til magen. Vi var om lag ti stykker med på denne marsjen.<br />
Ingen av oss var kjent, og ingen hadde kart. I Dalselv var det ei bratt skråning som vi måtte slippe oss utfor. <br />
I kompaniet ble de glade for å se oss. Over radio var vi blitt meldt savna, og de trudde ikke de skulle få se oss i live mer.<br />
Beskutt av fly<br />
Da vi kom ned der, var brua underminert av engelskmennene, så vi måtte passere den en og en.<br />
Vi gikk mot Mo. I ei skjæring på Hauknes kom en motorsykkel imot oss. Den laga så mye støy at vi hørte ikke et Junker-fly som kom etter oss. Flyet begynte å skyte og pepre på oss. Jeg tror vi var fem stykker som hiva oss i dunge på vegkanten. Den underste fikk skråm fra kuler på hver side av tommelen. Ellers ble ingen truffet.<br />
Da vi hadde gått et stykke til, tok vi inn på en låve og la oss. Da vi hadde kvilt litt, meldte vi oss til kompaniet igjen.
Johan Olsen fra Lurøy var omkommet, og 17. mai var det begravelse i Mo kirke. Kaptein Ellinger skriver i boka si at vi nekta å gå i samla tropp inn i kirka, men jeg kan ikke huske at det var spørsmål om noe slikt i det heile tatt. Kirka var heilt full av militære. <br />
Skepsis<br />
Det er en kjent sak at skepsisen mot kaptein Tage Ellinger var stor hos mange av soldatene som deltok i felttoget fra Hemnes og nordover. Kåre Hyttan sier om dette:<br />
- Etterhvert fikk vi greie på hvem som var nazister av befalet, at regimentssjef Sundlo og adjutanten hans var nazist.<br />
Når det gjelder kaptein Ellinger, var han ikke blitt introdusert for oss. Han kom ganske enkelt og overtok kompaniet vårt på Finneidfjord. Vi visste ingen ting om ham, og følte oss usikre og skeptiske. Mens vi lå i stillingene fikk vi vite at han for i kvit skinntrøye og gikk foran stillingene. Det gikk rykte om at Ellinger måtte være i kontakt med tyskerne. <br />
Sikta på Ellinger<br />
Etter at vi hadde vært i Mokirka 17. mai, ble det oppstilling ikke langt fra Klokkergården på Sagbakken. <br />
Ellinger kommanderte oss til å legge fra oss våpnene. Samtlige av oss tok i stedet ladegrep, sikta på Tage Ellinger og tvinga ham til å legge fra seg våpnene. Tillitsmannen vår ble sendt til forsvarssjefen, og vi forlangte at kaptein Ellinger skulle vi ikke ha noe med å gjøre. Vi ville ha løytnant Ole Jacob Bangstad, som vi hadde tillit til, og vi fikk ham som sjef. I boka si hevder Ellinger at det var Bangstad som hadde oppvigla oss imot ham, men jeg hørte aldri om noe slikt. Ellinger fikk noen andre soldater.<br />
Over Saltfjellet<br />
Om felttoget videre forteller Hyttan:<br />
- Etter dette fikk vi beskjed om å gå utover til Sletten, og etter to timer fikk vi ordre om å gå til Storforshei. Jeg ble kommandert til å holde vakt på jernbanebrua, mens de andre ble satt til å reparere veger. Morgenen etter måtte vi gå til Krokstrand. Det er eneste gangen jeg husker at vi fikk mat på ordentlig vis: fiskeboller i kvitsaus og risengrynsuppe med svisker i. Det minnes jeg så vel.<br />
Videre over Saltfjellet reiste vi med buss. Noen måtte ligge som flyvakt på busstaket. Vi måtte skyve bussene lange stykker gjennom gjørma.<br />
Vi kom ned til Saltdalen og ble stasjonert på Drageid. Den natta kvila vi på et ungdomshus.<br />
Dagen etter kom et fly og slapp bomber. Jeg satt og spiste sammen med en kamerat som het Klifford Johansen. Klifford sa at vi kunne ikke være der hvis flyet kom igjen. Jeg sprang inn i en steinfjøs, og han hoppa over ei elv. Alle de som hoppa over elva der ble drept da flyet kom igjen.<br />
Etterpå gikk vi over fjellene til Beiarn, hvor vi meldte oss for lensmannen. Båtene vi skulle derifra med ble senka da Bodø ble bomba. Ei skøyte kjørte oss til Sørfjorden i Gildeskål. Herfra bar det i bil til Ørnes, hvor vi fikk middag, fersk sei og lever.  Sjarker tok oss videre derifra. Jeg kom heim til Træna dagen etter kapitulasjonen.<br />


== Noen måtte se etter dyra ==
== Noen måtte se etter dyra ==
Siri Johannessen (Siri J)
Veiledere, Administratorer, Skribenter
34 043

redigeringer

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/141555»