Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Svartbekken grav.jpg|Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.}} {{thumb|OTL008-Svartbækken.jpg|Svartbækken}}

'''[[Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen]]''' (døpt [[9. desember]] [[1804]]</onlyinclude><ref name="HR">[[Norsk Retstidende]] 1876 s. 86</ref><onlyinclude>, død [[25. februar]] [[1876]]) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i [[Elverum]], og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter.

</onlyinclude>

Livstidsfangen Svartbækken ble i oktober 1874 løslatt etter å ha sonet syv år i [[Slaveriet i Trondheim]] for postrøveri. Den første tiden tjente han til livets opphold som omreisende kremmer i områdene rundt [[Elverum]] og gjennom fattigstøtte.

Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

 

Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepen i bakken for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente sveden, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.

Den årlige [[Grundsetmart'n]] bragte Svartbækken til Vestad i [[Elverum]] i 1875. Det var her, på en gjestgiverigård, at han den 27. februar fikk øye på den 19 år gamle Even Nilsen Dæhlin (også kjent som Dælien).

Han satt og drakk kaffe med en annen hedmarking da Grindalen kom bort til bordet deres og gjorde seg ynkverdig nok til å vekke Dæhlins forbarmelse. Etter å ha spandert mat og kaffe på Grindalen, tilbød Dæhlin ham skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten.

I forhørsretten ga sorenskriveren Grindalen ordre om å ta på seg de klærne han hadde båret i en bylt natt til 1. mars. Politimennene visste at Dæhlin hadde vært en god del mindre enn Svartbækken, og klærne hans kunne derfor ikke passe den mistenkte. Svartbækken insisterte at klærne var hans, men de viste seg å være aldeles for små for ham. Heller ikke støvlene fikk han på seg, han fikk bare føttene halvveis ned. Han nektet for at støvlene var for små; ifølge forhørsprotokollen<ref>Deler av forhørsprotokollen er gjengitt i Kåre Sveens artikkel, se [[#Kilder|nedenfor]]</ref> sa han forarget: «Det er løgn, jeg faar de paa!». Han halte og dro i støvlene, men fikk dem ikke på. Protokollen forteller: «Under dette hans arbeide hører man et meget sterkt smæl &ndash; han gjorde paa seg saa det randt lige ned paa gulvet». Forhørsretten ble uansett ikke overbevist av Svartbækkens anstrengelser.

Tiltalen lød på mord og røveri. [[2. august]] [[1875]] ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Retten anså bevismengden som betydelig og fant Svartbækken skyldig. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen [[20. september]] samme år. Deretter ble det anket til [[Norges Høyesterett|Høyesterett]]. Han tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen.

Under deres behandling ble det opplyst at Grindalen hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt Grindalen, hadde han ikke større mentale lidelser.<ref name="HR"/>

Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Grindalens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den [[20. november]] 1875 fant de fem dommerne enstemmig at «Svartbækken» måtte idømmes dødsstraff.

Noen dager før denne datoen tilstod Svartbækken omsider mordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse.<ref name="Talbak"/>

 

Skafottet ble satt opp på Stormyra i [[Løten]], nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. <onlyinclude>Tidlig om morgenen 25. februar ble Grindalen fraktet med tog fra [[Hamar]] til [[Løten]]. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.

Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. [[Skarpretter]] [[Theodor Larsen]] hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene, mens legene som var tilstede hevdet at de kunne se enkelte krampetrekninger i ansiket.

==Kilder==

* Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea» i ''Gammalt frå Stange og Romedal'' 1974, [[Stange Historielag]], Stange 1974