Lærerstriden

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 7. jan. 2009 kl. 08:41 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Ny side: '''Lærerstriden''' var en kamp mot nazifisering i skolen under andre verdenskrig. Den brøt ut for fullt våren 1942, etter at det lenge hadde ulmet. Mange lærere ble interner...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Lærerstriden var en kamp mot nazifisering i skolen under andre verdenskrig. Den brøt ut for fullt våren 1942, etter at det lenge hadde ulmet. Mange lærere ble internert og sendt til tvangsarbeid. Striden er kjent internasjonalt som et vellykket eksempel på ikkevoldelig motstandskamp.

Bakgrunn

Sommeren 1941 aksjonerte Josef Terboven mot fagorganisasjonene i skoleverket. Dette førte til at de fleste lærerne meldte seg ut, og i stedet opprettet illegale kontaktnett. Den 5. februar 1942 kom to nye lover, om Lærersambandet og nasjonal ungdomstjeneste. Begge var til stor bekymring for lærerne, spesielt ungdomstjenesten som ville tvunget lærerne til å oppdra elevene som nazister.

Begynnelsen

Den 14. februar 1942 sendte en hemmelig aksjonskomité ut en parole til alle lærere, der de ble bedt om å signere en erklæring og sende den til lærersambandet. Erklæringen lød:

«Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for NS’ ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges lærersamband etter landslederens uttalelser bl.a. pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet.»

Det var 14 000 lærere i landet, og et stort flertall fulgte parolen. Departementet truet først med avskjed, og de begynte å sperre lønnsutbetalinger. Dette fikk ingen effekt. Skolen ble så gitt ferie i en måned, offisielt fordi man måtte spare brensel.

Internering

Den 20. mars var det klart at milde metoder ikke fikk slutt på aksjonen, og 1100 mannlige lærere ble arrestert. Omkring 500 av dem ble i april sendt med kystbåten «Skjerstad» til Kirkenes. I mai ble så 147 lærere sendt til tvangsarbeid i Varanger, hvor de ble fram til vinteren. For å unngå tap av liv skrev lærerne i Varanger under på at de ville bli medlemmer av Lærersambandet og ble sendt hjem. I Kirkenes gikk ett liv tapt, da Olav Hale fra Tjølling omkom under lossing av et skip. Mange ble syke under de harde forholdene.

For elevenes del ble mye undervisning borte som følge av aksjonen, men det største hinderet for å drive undervisning var at Wehrmacht hadde tatt over så mange skolebygninger. En del lærere drev illegal undervisning i private hjem.

Selv om lærerne i Varanger måtte gi etter, hadde departementet i mellomtiden tapt mer grunn. De hadde måttet erklære Lærersambandet som en upolitisk organisasjon, og hadde dermed gitt opp å innfør nyordningen gjennom organisasjonen.

Videre strid

Departementet forsøkte å få inn nyordningen gjennom å henvende seg til enkeltskoler og -lærere. De fikk med seg noen, men langt de fleste nektet å delta. Det var også vanskelig å fylle stillinger, fordi det sommeren 1942 gikk ut en parole om at ingen skulle søke nye stillinger eller ta over arbeidet til arresterte lærere.

I 1943 ble det erklært full blokade mot lærerskolene.

Litteratur