Skribenter
87 027
redigeringer
→Tilbake til filmarbeid
(→Kilder) |
|||
| (4 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 18: | Linje 18: | ||
=== Filmarbeid === | === Filmarbeid === | ||
{{thumb|Eli Sjursdotter film 1938.jpg|Stillbilde fra ''[[Eli Sjursdotter (film)|Eli Sjursdotter]]'' (1938).|[[Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek]]|1938}} | {{thumb|Eli Sjursdotter film 1938.jpg|Stillbilde fra ''[[Eli Sjursdotter (film)|Eli Sjursdotter]]'' (1938).|[[Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek]]|1938}} | ||
Sinding skrev manuskriptet til filmen ''Himmeluret'' fra 1925, etter en komedie av [[Gabriel Scott]] og satte den i scene sammen med skuespilleren [[Amund Rydland (1888-1967)|Amund Rydland]], men hans selvstendige regidebut regnes ''Den nye lensmannen'' fra 1926. | Sinding skrev manuskriptet til filmen ''[[Himmeluret (film)|Himmeluret]]'' fra 1925, etter en komedie av [[Gabriel Scott]] og satte den i scene sammen med skuespilleren [[Amund Rydland (1888-1967)|Amund Rydland]], men hans selvstendige regidebut regnes ''Den nye lensmannen'' fra 1926. | ||
Han engasjerte seg sterkt filmpolitisk og ble en meget sterk talsmann for nasjonal filmproduksjon, i en tid hvor denne hadde ligget en del nede og på mange vis overtatt av svenske produsenter og filmer ofte basert på norske litterære utgivelser og filmet i norsk natur. Sinding uttalte at han ønsket å forby utenlandske produsenter og regissører å filme i Norge, noe han begrunnet som «kunstens proteksjonisme». I en tid hvor det sentrale i filmen var det billedlige var det derfor naturlig å tenkte at det norske burde være forbeholdt den norske filmindustrien. | Han engasjerte seg sterkt filmpolitisk og ble en meget sterk talsmann for nasjonal filmproduksjon, i en tid hvor denne hadde ligget en del nede og på mange vis overtatt av svenske produsenter og filmer ofte basert på norske litterære utgivelser og filmet i norsk natur. Sinding uttalte at han ønsket å forby utenlandske produsenter og regissører å filme i Norge, noe han begrunnet som «kunstens proteksjonisme». I en tid hvor det sentrale i filmen var det billedlige var det derfor naturlig å tenkte at det norske burde være forbeholdt den norske filmindustrien. | ||
| Linje 24: | Linje 24: | ||
Sinding gikk også sterkt imot innføringen av det kommunale kinomonopolet i 1926, og hevdet at dette tok inntektene fra den norske industrien. Dette ble forsterket av at regjeriingen i 1920 hadde innført en 10 % luksusskatt billettene, for øvrig en ordning som varte helt fram til 1969. | Sinding gikk også sterkt imot innføringen av det kommunale kinomonopolet i 1926, og hevdet at dette tok inntektene fra den norske industrien. Dette ble forsterket av at regjeriingen i 1920 hadde innført en 10 % luksusskatt billettene, for øvrig en ordning som varte helt fram til 1969. | ||
Sinding stiftet i 1936 produksjonsselskapet Merkur-Film A/S som skulle bli et av de mest vellykkede private produksjonselskapene. Mens [[Tancred Ibsen (1893–1978)|Tancred Ibsen]] så mot den amerikanske filmtradisjonen, søkte Sinding mot norsk literatur, og hans første suksess kom med innspillingen av [[Oskar Braaten]]s skuespill ''Bra mennesker'' fra 1937 og året etter med ''Eli Sjursdotter'' etter en roman av [[Johan Falkberget]]. | Sinding stiftet i 1936 produksjonsselskapet Merkur-Film A/S som skulle bli et av de mest vellykkede private produksjonselskapene. Mens [[Tancred Ibsen (1893–1978)|Tancred Ibsen]] så mot den amerikanske filmtradisjonen, søkte Sinding mot norsk literatur, og hans første suksess kom med innspillingen av [[Oskar Braaten]]s skuespill ''[[Bra mennesker (film)|Bra mennesker]]'' fra 1937 og året etter med ''[[Eli Sjursdotter (film)|Eli Sjursdotter]]'' etter en roman av [[Johan Falkberget]]. | ||
Den viktigste filmen fra Sinding var ''De vergeløse'' fra 1939 etter en roman av Gabriel Scott utgitt samme år og dette brakte samtidslitteraturen sterkt inn i spillefilmen. Denne filmen var den tydeligste indignasjonsfilmen man finner så tidlig i norsk filmhistorie hvor temaet barn som blir dårlig behandlet gjorde den til en publikumssuksess og en samfunnsvekker og det første sosiale drama og film som satte problemer under debatt. | Den viktigste filmen fra Sinding var ''[[De vergeløse (film)|De vergeløse]]'' fra 1939 etter en roman av Gabriel Scott utgitt samme år og dette brakte samtidslitteraturen sterkt inn i spillefilmen. Denne filmen var den tydeligste indignasjonsfilmen man finner så tidlig i norsk filmhistorie hvor temaet barn som blir dårlig behandlet gjorde den til en publikumssuksess og en samfunnsvekker og det første sosiale drama og film som satte problemer under debatt. | ||
Sindings neste film var ''Tante Pose'' fra 1940, også basert på et litterært verk av Gabriel Scott, en julefortelling med samme navn fra 1904. Dette var en gammelromantisk idyll fra embetsmannstiden og var svært ulik den sosialt problematiskerende ''De vergeløse''. ''Tante Pose'' er kanskje den mest kjente av Sindings filmer for ettertiden, da den siden 1970-årene har gått inn i NRKs tradisjonelle juleprogram og vises hvert år. Filmen fikk imidlertid ikke premiere før i september 1940, og da var Norge et okkupert land. | Sindings neste film var ''[[Tante Pose (film)|Tante Pose]]'' fra 1940, også basert på et litterært verk av Gabriel Scott, en julefortelling med samme navn fra 1904. Dette var en gammelromantisk idyll fra embetsmannstiden og var svært ulik den sosialt problematiskerende ''De vergeløse''. ''Tante Pose'' er kanskje den mest kjente av Sindings filmer for ettertiden, da den siden 1970-årene har gått inn i NRKs tradisjonelle juleprogram og vises hvert år. Filmen fikk imidlertid ikke premiere før i september 1940, og da var Norge et okkupert land. | ||
=== Statens filmdirektorat === | === Statens filmdirektorat === | ||
{{thumb|UI 197Fo30141702070017 Fuglesang, Lunde, x, Quisling, Anders Beggerud, Leif Sinding. Besøk i Filmdirektoratet. 1942-04-01 (NTBs krigsarkiv, Riksarkivet).jpg|[[Vidkun Quisling]] på besøk i Filmdirektoratet, omtalt i Aftenpostens morgenutgave lørdag 4. april 1942 under overskriften ''Ministerpresidenten ser på nye norske | {{thumb|UI 197Fo30141702070017 Fuglesang, Lunde, x, Quisling, Anders Beggerud, Leif Sinding. Besøk i Filmdirektoratet. 1942-04-01 (NTBs krigsarkiv, Riksarkivet).jpg|[[Vidkun Quisling]] på besøk i Filmdirektoratet, omtalt i Aftenpostens morgenutgave lørdag 4. april 1942 under overskriften ''Ministerpresidenten ser på nye norske kulturfilmer''. På bildet fra venstre: statsråd [[Rolf Jørgen Fuglesang]], stasråd [[Gulbrand Lunde]], ekspedisjonssjef i [[Kultur- og folkeopplysningsdepartementet]] [[Bjarne Holst]], Quisling, direktør Pressedirektoratet [[Anders Beggerud]] og Leif Sinding.|[[NTB]]/[[Riksarkivet]]|1942}} | ||
Allerede sommeren 1940 ble norske filmfolk meddelt det tyske synet om at den norske filmindustrien var overflødig, også import av amerkanske filmer skulle avluttes og det norske markedet ville bli forsynt med filmer fra den store tyske produksjonen. Dette skulle resultere i at alle norske filmutleieselskaper skulle nedlegges og erstattes av tre tyske selskaper. Dette gikk imot alt det Sinding hadde stått for. Også Gulbrand Lunde som ønsket en mest mulig selvstndig rolle for Norge overfor Tyskland, gikk imot dette og kom til at dette måtte forankres i et eget direktorat for å fremme de norske interessene. | Allerede sommeren 1940 ble norske filmfolk meddelt det tyske synet om at den norske filmindustrien var overflødig, også import av amerkanske filmer skulle avluttes og det norske markedet ville bli forsynt med filmer fra den store tyske produksjonen. Dette skulle resultere i at alle norske filmutleieselskaper skulle nedlegges og erstattes av tre tyske selskaper. Dette gikk imot alt det Sinding hadde stått for. Også Gulbrand Lunde som ønsket en mest mulig selvstndig rolle for Norge overfor Tyskland, gikk imot dette og kom til at dette måtte forankres i et eget direktorat for å fremme de norske interessene. | ||
| Linje 51: | Linje 51: | ||
Den siste tiden i Filmdirektoratet hadde Sinding en konflikt med [[Walter Fyrst]] som hadde fått i oppdrag av Lunde om å lage en partifilm, rettet mot et bredt publikum. Filmen ''[[Unge viljer (film)|Unge viljer]]'' ble krigens eneste norskproduserte propagadaspillefilm. Dette gikk Sinding sterkt imot, ønsket ikke å politisere filmene og virke negativt inn på folks holdninger, både til NS som han visste var upopulære, til nyordningen og norsk filmbransje generelt. Da filmen kom på kinoene i 1943, viste det seg at Sinding kjente publikum best, da publikum vendte filmen ryggen og den ble tidlig tatt av programmet etter at det hadde vært protester på de første og få visningene. | Den siste tiden i Filmdirektoratet hadde Sinding en konflikt med [[Walter Fyrst]] som hadde fått i oppdrag av Lunde om å lage en partifilm, rettet mot et bredt publikum. Filmen ''[[Unge viljer (film)|Unge viljer]]'' ble krigens eneste norskproduserte propagadaspillefilm. Dette gikk Sinding sterkt imot, ønsket ikke å politisere filmene og virke negativt inn på folks holdninger, både til NS som han visste var upopulære, til nyordningen og norsk filmbransje generelt. Da filmen kom på kinoene i 1943, viste det seg at Sinding kjente publikum best, da publikum vendte filmen ryggen og den ble tidlig tatt av programmet etter at det hadde vært protester på de første og få visningene. | ||
Etter å ha fratådt direktørstillingen i Filmdirektoratet fikk han tilbud om å overta Europeisk Film Import A/S (Efi-Film) som skulle distribuere filmer fra det tyske selskapet Tobis. Det sto i fare for å bli lagt ned, men her fikk Sinding en plattform for også å produsere egne filmer. | Etter å ha fratådt direktørstillingen i Filmdirektoratet fikk han tilbud om å overta Europeisk Film Import A/S (Efi-Film) som skulle distribuere filmer fra det tyske selskapet Tobis. Det sto i fare for å bli lagt ned, men her fikk Sinding en plattform for også å produsere egne filmer. Han fikk også utvidet rettighetene til også å omfatte skandinaviske filmer som ellers ville ha gått til Norsk Film. Den økonomiske plattformen ble bedre som både utleier, distributør og produsent. | ||
Sinding hadde som direktør for Filmdirektoratet møtt stadig mer motstand fra NS-hold, noe som kom tydelig fram i striden om ''Unge viljer''. Dette gjaldt også synes på hva norsk spillefilmproduksjon skulle drive med, og da også Fuglesang støttet en visning av ''Unge viljer'' på vanlige kinoer hadde han fått nok. Dette kom i tillegg til at sønnen ble drept på | Sinding hadde som direktør for Filmdirektoratet møtt stadig mer motstand fra NS-hold, noe som kom tydelig fram i striden om ''Unge viljer''. Dette gjaldt også synes på hva norsk spillefilmproduksjon skulle drive med, og da også Fuglesang støttet en visning av ''Unge viljer'' på vanlige kinoer hadde han fått nok. Dette kom i tillegg til at sønnen ble drept på Østfronten. Sinding sendte derfor 30. august 1943 et brev til Fuglesang der han forsøkte å melde seg ut av NS og begrunner dette med at han bare meldte seg inn i partiet for å styrke norsk film og at NS var det eneste partiet der han hadde mulighet for å gjøre nettopp dette. Fuglesang reagerte ikke på dette, og Sinding ble stående som medlem av NS resten av krigen. Selv hevdet han at dette skyltes at de norske sendingene fra London på den tid hånet NS-folk som prøvde å komme seg unna, etter at krigslykken hadde snudd. | ||
De de resterende delen av krigen sto han bak filmen ''Sangen til livet'' fra 1943 hvor han hadde både regi og manus , basert på skuespillet ''Sigurd Braa'' av [[Johan Bojer]] fra 1916. | De de resterende delen av krigen sto han bak filmen ''Sangen til livet'' fra 1943 hvor han hadde både regi og manus , basert på skuespillet ''Sigurd Braa'' av [[Johan Bojer]] fra 1916. | ||