Leilending

En leilending Mal:Nb eller leiglending, også kalt bygselsmann, var en person som leide skyldsatt eiendom av en jordeier. Leilendinger skilte seg fra husmenn ved at sistnevnte satt på utmatrikulert jord. Inntil 1700-tallet var det fleste norske bønder leilendinger.

På 1100-tallet ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle mannebot i stedet for fysisk straff for enkelte forseeelser.

Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt bygselskontrakt som ble inngått med gårdseieren. Fra senmiddelalderen var det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt måtte ny kontrakt skrives med hennes ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.

Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være selveier og leilending på samme tid. I 1710 ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å selve.

En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen. En leileinding var en som leide et jordstykke, gjerne et hus for og lage mat/sove i. Leilendingen kunne betale leia ved å være dreng på gården.

Husene tilhørte ofte gårdseieren, i motsetning til på en husmannsplass der det oftest var husmannen som eide bygningene.

---