Leksikon:Åsetesrett: Forskjell mellom sideversjoner

'''Åsetesrett''' gir livsarving rett til å overta jord¬eiendom udelt. Den har dels trangere, dels videre rammer enn odelsretten. Den tilkommer bare livsarvinger, og den kan bare gjøres gjeldende på  

arveskifte. På den annen side gjelder den både for odelsjord og for annen jord. Å. ble først særskilt utformet i en recess av 1539. Den ga eldste bror blant arvingene rett til åsetet (s.d.). Medarvingene skulle få annen jordeiendom, eller annen arv med tilsvarende verdi; fantes ikke det, skulle de få landskyld av broren, men han hadde bruksretten alene. Bestemmelsen ble tatt opp i C.4. no. lov (IV, 7) og i C.5. no. lov (5–2–63). I 1752 ble  

Odelsloven 1821 behandlet også å. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven 1854 hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i 1863 fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyld¬parter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av panteobligasjon. Tilsvarende var delingsregelen fra 1769 blitt hyppig praktisert også tidligere. K.J.