Leksikon:Åsetesrett: Forskjell mellom sideversjoner

m
ingen redigeringsforklaring
m (fiks)
mIngen redigeringsforklaring
 
(2 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 2: Linje 2:
rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.
rekkefølgen blant de åsetesberettigede noe endret og presisert, og fra 1769 fikk bonden anledning til å bestemme at gården skulle deles fysisk mellom to eller flere av livsarvingene. Betingelsene var at gården kunne gi utkomme til flere familier, og at beste åsetesmann fikk minst halvparten av den.


[[Odelsloven]] [[1821]] behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at arveloven [[1854]] hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i [[1863]] fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av ''[[leksikon:pant|panteobligasjon]]''. Tilsvarende var delingsregelen fra [[1769]] blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign|K.J.}}
[[Odelsloven]] [[1821]] behandlet også åsetesrett. I stedet for rett til en ideell del i gården fikk arvingene nå sin arv i form av et pengekrav på åsetesmannen, med panterett i eiendommen. Den påla videre åsetesmannen å svare full pris ved overtagelse. Men dette falt tungt, særlig etter at [[arveloven 1854]] hadde gitt kvinner og menn lik arverett. Derfor ble det i [[1863]] fastsatt at åsetesmannen skulle få ta over etter den pris som måtte være bestemt i testament, og ellers etter «billig takst», dvs. oftest noe under markedspris. Medarvingenes landskyldparter sørget gjerne åsetesmannen for å løse inn etter hvert, slik at gården igjen kunne være på én hånd før neste generasjonsskifte. Men særlig før 1700 var det heller ikke uvanlig at partene ble overdratt videre til utenforstående. Alt lenge før lovendringen i 1821 fikk medarvingene iallfall i økonomisk framstående distrikter arven i form av ''[[leksikon:pant|panteobligasjon]]''. Tilsvarende var delingsregelen fra [[1769]] blitt hyppig praktisert også tidligere. {{sign|K.J.}}


{{nhl}}
{{nhl}}


[[Kategori:Arv|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Arv|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Eiendom|{{PAGENAME}}]]
 
[[Kategori:Eiendomsforhold|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Juridiske termer|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Juridiske termer|{{PAGENAME}}]]
{{Klasserommet}}
Veiledere, Administratorer, Skribenter
2 094

redigeringer