291 440
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
De egentlige hirdmennene ble ifølge Hirdskråen delt i tre rangklasser: lendmenn, [[skutilsvein]]er og menige hirdmenn. Lendmennene utgjorde hirdens ledende sjikt. De hadde rett til å holde 40 væpnede huskarer, rett til å være kongens rådgivere og rett til en årlig økonomisk ytelse fra kongen (veitsle) svarende til 15 [[Leksikon:mark|mark]] sølv. Det var også denne eliten som bekledde de fremste stillingene i staten. For alle hirdmedlemmene gjaldt det at deres rettigheter (navnebøter) var begrunnet i militære forpliktelser og diverse tjenester, samt edsvoren troskap til kongen. Hirdmennenes privilegier var for øvrig beskjedne sammenlignet med deres svenske og danske standsfeller. De nøt bare begrenset skattefritak ([[NglL]] II s. 427 f., hovedregelen skulle bli skattefritak for adelens setegårder), og de fikk ingen del i kongelige høyhetsretter så som domsmakt. Militærplikten dannet fortsatt det funksjonelle fundamentet og begrunnet adelens særretter i hundreåret etter selvstendighetstapet i [[1536]]. | De egentlige hirdmennene ble ifølge Hirdskråen delt i tre rangklasser: lendmenn, [[skutilsvein]]er og menige hirdmenn. Lendmennene utgjorde hirdens ledende sjikt. De hadde rett til å holde 40 væpnede huskarer, rett til å være kongens rådgivere og rett til en årlig økonomisk ytelse fra kongen (veitsle) svarende til 15 [[Leksikon:mark|mark]] sølv. Det var også denne eliten som bekledde de fremste stillingene i staten. For alle hirdmedlemmene gjaldt det at deres rettigheter (navnebøter) var begrunnet i militære forpliktelser og diverse tjenester, samt edsvoren troskap til kongen. Hirdmennenes privilegier var for øvrig beskjedne sammenlignet med deres svenske og danske standsfeller. De nøt bare begrenset skattefritak ([[NglL]] II s. 427 f., hovedregelen skulle bli skattefritak for adelens setegårder), og de fikk ingen del i kongelige høyhetsretter så som domsmakt. Militærplikten dannet fortsatt det funksjonelle fundamentet og begrunnet adelens særretter i hundreåret etter selvstendighetstapet i [[1536]]. | ||
Den felleseuropeiske hoffkulturen vant også innpass i Norge i 2. halvdel av 1200-tallet med dertil hørende aristokratiske standskjennetegn. I [[1277]] ble det blant annet innført kontinental titulatur i den norske hirden: lendmennene ble kalt baroner og skutilsveinene riddere, og begge gruppene skulle heretter tituleres «herre». Våpenskjold og segl ble også vanlig. I [[1308]] avskaffet Håkon V lendmannsverdigheten, og i løpet av hans tid ser det også ut til at det verdslige aristokratiet etter felleseuropeisk mønster er blitt omstrukturert i to grupper, riddere og væpnere. Ennå i begynnelsen av [[Magnus Eriksson]]s regjeringstid refereres det til norske hirdmøter, og ennå så sent som i [[1452]] omtales en sogning som kongens hirdmann ([[Diplomatarium Norvegicum|DN]] [https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=4399&s=n&str= IV nr. 928]). Likevel er det vanlig å mene at hirden gikk i oppløsning i løpet av 1300-tallet. | Den felleseuropeiske hoffkulturen vant også innpass i Norge i 2. halvdel av 1200-tallet med dertil hørende aristokratiske standskjennetegn. I [[1277]] ble det blant annet innført kontinental titulatur i den norske hirden: lendmennene ble kalt baroner og skutilsveinene riddere, og begge gruppene skulle heretter tituleres «herre». Våpenskjold og segl ble også vanlig. I [[1308]] avskaffet Håkon V lendmannsverdigheten, og i løpet av hans tid ser det også ut til at det verdslige aristokratiet etter felleseuropeisk mønster er blitt omstrukturert i to grupper, riddere og væpnere. Ennå i begynnelsen av [[Magnus VII Eiriksson|Magnus Eriksson]]s regjeringstid refereres det til norske hirdmøter, og ennå så sent som i [[1452]] omtales en sogning som kongens hirdmann ([[Diplomatarium Norvegicum|DN]] [https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=4399&s=n&str= IV nr. 928]). Likevel er det vanlig å mene at hirden gikk i oppløsning i løpet av 1300-tallet. | ||
Hirdmannsinstitusjonen, det vil si ordningen med lokale kongsmenn, synes likevel å ha holdt seg lenger i de norske skattlandene ([[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Island]], [[Færøyene]]), samt [[Jemtland]], enn i det egentlige Norge i [[senmiddelalderen]] (siste gang nevnt på Færøyene i 1479, DF s. 52). | Hirdmannsinstitusjonen, det vil si ordningen med lokale kongsmenn, synes likevel å ha holdt seg lenger i de norske skattlandene ([[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Island]], [[Færøyene]]), samt [[Jemtland]], enn i det egentlige Norge i [[senmiddelalderen]] (siste gang nevnt på Færøyene i 1479, DF s. 52). | ||