3 729
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Adel'''. Det øverste skiktet innen det verdslige norske aristokrati ble sterkt uttynnet i [[senmiddelalderen]]. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske høyadelen. Denne [[demografi]]ske utvikling, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høyadelen både rikere og mer eksklusiv. Det fantes også et lavadelig, «renere» norsk element, men denne gruppen spilte en beskjeden rolle i stat og styre. Den norske adelen sto derfor svakere enn sine standsbrødre i Sverige og Danmark, og med [[reformasjonen]] mistet den sine viktigste politiske privilegier gjennom opphevelsen av [[Norges riksråd]]. | <onlyinclude>'''[[Adel]]'''. Det øverste skiktet innen det verdslige norske aristokrati ble sterkt uttynnet i [[senmiddelalderen]]. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske høyadelen. Denne [[demografi]]ske utvikling, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høyadelen både rikere og mer eksklusiv. Det fantes også et lavadelig, «renere» norsk element, men denne gruppen spilte en beskjeden rolle i stat og styre. Den norske adelen sto derfor svakere enn sine standsbrødre i Sverige og Danmark, og med [[reformasjonen]] mistet den sine viktigste politiske privilegier gjennom opphevelsen av [[Norges riksråd]].</onlyinclude> | ||
Men etter avskaffelsen av [[Den katolske kirke|den katolske bispekirken]] med [[biskop]]enes deklassering ble adelen betraktet som Norges første stand, og rettslig sett ble den nå skarpere adskilt fra de øvrige befolkningsgrupper enn tidligere. (Det var egentlig først i 1500-årene at adelen ble utskilt som en egen stand; det er derfor delvis anakronistisk å anvende begrepet adel om tidligere forhold. Men da adelsbegrepet har fått hevd i vanlig språkbruk, og da vi stort sett opererer med den samme samfunnsgruppe, synes det både berettiget og hensiktsmessig å bruke adelsbetegnelsen også om forholdene i middelalderen.) Adelen opptrådte som en egen stand ved [[kongehylling]]er og [[stendermøte]]r. [[Adelsprivilegiene av 1582]] bestemte at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn som en adelsmann fikk i ekteskap som med en kvinne som ikke var av adelstand, regnes for uadelige. Bestemmelsene ble stadfestet i ''[[Christian IVs norske lovbok 1604]]'' (IV, 7). Også adelens økonomiske privilegier ble utvidet på [[16. århundre|1500-tallet]]. Adelen hadde personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en [[selvbeskatningsrett]]. De hadde også en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel, og adelen oppnådde å sikre adelsgodset mot at det skulle gå over i ufries eie. Den viktigste økonomiske foretten var skattefrihet for de gårdene de bodde på, [[setegårdene]]. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av [[1639]] ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, dvs. hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også [[ukedagsbonde|ukedagsbøndene]]. I [[1646]] fikk adelen også ''[[hals- og håndrett]]'' med ''[[sikt- og sakefallsrett]]''. Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, ''[[feiderett]]'' og friskyss. Den norske adelen krevde også forrett til len og embeter, men det var i første rekke de mindre len som ble innrømmet norske adelsmenn. Bare et fåtall norske adelsmenn er kjent som hovedlensinnehavere, men flere hadde i tiden [[1536]]–[[1600]] viktige stillinger i [[fellesflåten]]. | Men etter avskaffelsen av [[Den katolske kirke|den katolske bispekirken]] med [[biskop]]enes deklassering ble adelen betraktet som Norges første stand, og rettslig sett ble den nå skarpere adskilt fra de øvrige befolkningsgrupper enn tidligere. (Det var egentlig først i 1500-årene at adelen ble utskilt som en egen stand; det er derfor delvis anakronistisk å anvende begrepet adel om tidligere forhold. Men da adelsbegrepet har fått hevd i vanlig språkbruk, og da vi stort sett opererer med den samme samfunnsgruppe, synes det både berettiget og hensiktsmessig å bruke adelsbetegnelsen også om forholdene i middelalderen.) Adelen opptrådte som en egen stand ved [[kongehylling]]er og [[stendermøte]]r. [[Adelsprivilegiene av 1582]] bestemte at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn som en adelsmann fikk i ekteskap som med en kvinne som ikke var av adelstand, regnes for uadelige. Bestemmelsene ble stadfestet i ''[[Christian IVs norske lovbok 1604]]'' (IV, 7). Også adelens økonomiske privilegier ble utvidet på [[16. århundre|1500-tallet]]. Adelen hadde personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en [[selvbeskatningsrett]]. De hadde også en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel, og adelen oppnådde å sikre adelsgodset mot at det skulle gå over i ufries eie. Den viktigste økonomiske foretten var skattefrihet for de gårdene de bodde på, [[setegårdene]]. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av [[1639]] ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, dvs. hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også [[ukedagsbonde|ukedagsbøndene]]. I [[1646]] fikk adelen også ''[[hals- og håndrett]]'' med ''[[sikt- og sakefallsrett]]''. Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, ''[[feiderett]]'' og friskyss. Den norske adelen krevde også forrett til len og embeter, men det var i første rekke de mindre len som ble innrømmet norske adelsmenn. Bare et fåtall norske adelsmenn er kjent som hovedlensinnehavere, men flere hadde i tiden [[1536]]–[[1600]] viktige stillinger i [[fellesflåten]]. | ||