291 440
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
m (Åpnet Leksikon:Adel: Ble løst før spesielle rettigheter ble satt i navnerommet) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
Adel. Ordet adel som betegnelse på samfunnets verdslige elite forekommer første gang i Norden i [[Frederik I]]’s danske ''[[Leksikon:håndfestning|håndfestning]]'' fra [[1523]], skjønt beslektede uttrykk som «edelige menn» o.l. kan spores tilbake til slutten av 1400-tallet. Eksempelvis tales det om «Danmarks og Norges innfødte edelinge» i [[Christian II]]’s håndfestning av [[1513]], og om «Norges rikes edlinger og innfødte menn» i Christians svar på klagene det norske riksrådet framførte ved kongevalgmøtet i 1513 (NglL 2.r. IV, s. 23, s. 39). Ordet adel er i norsk språk et lån fra dansk. Adelen som privilegert førstestand fikk sin endelige utforming på 1500-tallet, både i Danmark og Norge. Således opptrådte den norske adel som en egen stand ved kongehyllingen i Oslo i [[1548]], men den fikk ikke eget standsprivilegium før i [[1582]] (Winge nr. 465). | '''Adel'''. Ordet adel som betegnelse på samfunnets verdslige elite forekommer første gang i Norden i [[Frederik I]]’s danske ''[[Leksikon:håndfestning|håndfestning]]'' fra [[1523]], skjønt beslektede uttrykk som «edelige menn» o.l. kan spores tilbake til slutten av 1400-tallet. Eksempelvis tales det om «Danmarks og Norges innfødte edelinge» i [[Christian II]]’s håndfestning av [[1513]], og om «Norges rikes edlinger og innfødte menn» i Christians svar på klagene det norske riksrådet framførte ved kongevalgmøtet i 1513 (NglL 2.r. IV, s. 23, s. 39). Ordet adel er i norsk språk et lån fra dansk. Adelen som privilegert førstestand fikk sin endelige utforming på 1500-tallet, både i Danmark og Norge. Således opptrådte den norske adel som en egen stand ved kongehyllingen i Oslo i [[1548]], men den fikk ikke eget standsprivilegium før i [[1582]] (Winge nr. 465). | ||
Selv om en norsk adelsstand formelt juridisk betraktet er et etterreformatorisk fenomen, kan den norske adelen som sosial gruppe føres tilbake til [[høymiddelalderen]], først og fremst til dannelsen av en egen norsk stat på 1200-tallet. Senest fra [[Magnus Lagabøte]]s tid (1263–80) kan det verdslige aristokrati eller adelen i Norge sies å være identisk med medlemmene av kongens hird, eller med andre ord kongens håndgangne menn. Hirden var delt i tre korporasjoner: hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Kjertesveinene var unge menn av god ætt som tjente som pasjer ved hoffet, mens gjestene utgjorde et slags vakt- og politikorps. Det er noe uklart om en fjerde gruppering, de såkalte huskarene, ble regnet til hirden. Hirdmedlemmenes rettigheter og plikter var definert i Magnus Lagabøtes hirdskrå fra 1270-årene (NglL II s. 387ff.) og senere kongelige forordninger fra [[Håkon V Magnusson]]s tid, hvorav retterboten av 17. juni [[1308]] må regnes som den viktigste (NglL III nr. 25). | Selv om en norsk adelsstand formelt juridisk betraktet er et etterreformatorisk fenomen, kan den norske adelen som sosial gruppe føres tilbake til [[høymiddelalderen]], først og fremst til dannelsen av en egen norsk stat på 1200-tallet. Senest fra [[Magnus Lagabøte]]s tid (1263–80) kan det verdslige aristokrati eller adelen i Norge sies å være identisk med medlemmene av kongens hird, eller med andre ord kongens håndgangne menn. Hirden var delt i tre korporasjoner: hirdmenn, gjester og kjertesveiner. Kjertesveinene var unge menn av god ætt som tjente som pasjer ved hoffet, mens gjestene utgjorde et slags vakt- og politikorps. Det er noe uklart om en fjerde gruppering, de såkalte huskarene, ble regnet til hirden. Hirdmedlemmenes rettigheter og plikter var definert i Magnus Lagabøtes hirdskrå fra 1270-årene (NglL II s. 387ff.) og senere kongelige forordninger fra [[Håkon V Magnusson]]s tid, hvorav retterboten av 17. juni [[1308]] må regnes som den viktigste (NglL III nr. 25). | ||