Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 756
redigeringer
m
Legger inn rødlenke til selvstendighetstapet.
Ingen redigeringsforklaring |
m (Legger inn rødlenke til selvstendighetstapet.) |
||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
Mot slutten av middelalderen ble Norge i høy grad styrt av biskopene, særlig kom [[Nidaros erkebispedømme|erkebiskopen i Trondheim]] til å spille en viktig politisk rolle etter at kongene flyttet utenlands, blant annet ble de ledere av det norske riksrådet, og den siste av erkebiskop, [[Olav Engelbrektsson]], styrte i mange år Norge nord for [[Sognefjorden]] og [[Dovre]]. | Mot slutten av middelalderen ble Norge i høy grad styrt av biskopene, særlig kom [[Nidaros erkebispedømme|erkebiskopen i Trondheim]] til å spille en viktig politisk rolle etter at kongene flyttet utenlands, blant annet ble de ledere av det norske riksrådet, og den siste av erkebiskop, [[Olav Engelbrektsson]], styrte i mange år Norge nord for [[Sognefjorden]] og [[Dovre]]. | ||
Alt dette tok slutt med [[reformasjonen]] og selvstendighetstapet i [[1537]]. Allerede høsten [[1536]] var det blitt bestemt at bispeembetet skulle avskaffes (Københavnrecessen av 30. okt. 1536). Kirken ble dermed avskaffet som institusjon, og kirkestyret var fra nå av en funksjon av kongemakten. I samsvar med dette ble bispestolenes formuer og biskopeness økonomiske rettigheter inndratt under kongen. Likevel fortsatte man en god stund etter reformasjonen å skille mellom det gamle, egentlige krongods og det nye «stigtens gods», og mellom kronens saker og «stigtens saker». Kongen fikk også den øverste domsmyndighet i saker angående geistlighet og religion, til og med lærespørsmålene ble kongens eksklusive ansvar. Som en følge av «kirkerevolusjonen» i 1536 ble også det danske ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (s.d.) renset for geistlige medlemmer. I Norge forsvant riksrådet etter erobringen av [[Trøndelag]] i 1537. | Alt dette tok slutt med [[reformasjonen]] og [[selvstendighetstapet]] i [[1537]]. Allerede høsten [[1536]] var det blitt bestemt at bispeembetet skulle avskaffes (Københavnrecessen av 30. okt. 1536). Kirken ble dermed avskaffet som institusjon, og kirkestyret var fra nå av en funksjon av kongemakten. I samsvar med dette ble bispestolenes formuer og biskopeness økonomiske rettigheter inndratt under kongen. Likevel fortsatte man en god stund etter reformasjonen å skille mellom det gamle, egentlige krongods og det nye «stigtens gods», og mellom kronens saker og «stigtens saker». Kongen fikk også den øverste domsmyndighet i saker angående geistlighet og religion, til og med lærespørsmålene ble kongens eksklusive ansvar. Som en følge av «kirkerevolusjonen» i 1536 ble også det danske ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (s.d.) renset for geistlige medlemmer. I Norge forsvant riksrådet etter erobringen av [[Trøndelag]] i 1537. | ||
Istedenfor biskopene skulle det ifølge recessen av 30. oktober 1536 tilsettes egne kongelige tilsynsmenn, kalt ''[[Leksikon:Superattendent|superintendenter]]'', eller -attendenter, som skulle overvåke sogneprestenes geistlige embetsførsel og moralske vandel, samt situasjonen i menighetene. De første sju superintendentene, deriblant nordmannen [[Geble Pederssøn]] i [[Bergen]], ble utnevnt av [[Christian III]] og ordinert av den tyske reformatoren Johannes Bugernhagen i begynnelsen av september 1537, samtidig som den nye ''[[Leksikon:kirkeordinansen|kirkeordinansen]]'' (s.d.) ble utstedt. Ettersom Bugenhagen selv ikke var bispevigslet, innebar dette et brudd med den apostoliske suksesjon. Også de biskoppelige verdighetstegnene ring, stav og mitra forsvant. Superintendentene fikk verken fullmaktsområder eller noen form for selvstendig kirkelig makt, men opererte utelukkende i kraft av å være kongelige embetsmenn. | Istedenfor biskopene skulle det ifølge recessen av 30. oktober 1536 tilsettes egne kongelige tilsynsmenn, kalt ''[[Leksikon:Superattendent|superintendenter]]'', eller -attendenter, som skulle overvåke sogneprestenes geistlige embetsførsel og moralske vandel, samt situasjonen i menighetene. De første sju superintendentene, deriblant nordmannen [[Geble Pederssøn]] i [[Bergen]], ble utnevnt av [[Christian III]] og ordinert av den tyske reformatoren Johannes Bugernhagen i begynnelsen av september 1537, samtidig som den nye ''[[Leksikon:kirkeordinansen|kirkeordinansen]]'' (s.d.) ble utstedt. Ettersom Bugenhagen selv ikke var bispevigslet, innebar dette et brudd med den apostoliske suksesjon. Også de biskoppelige verdighetstegnene ring, stav og mitra forsvant. Superintendentene fikk verken fullmaktsområder eller noen form for selvstendig kirkelig makt, men opererte utelukkende i kraft av å være kongelige embetsmenn. | ||