Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 756
redigeringer
m
Lenket, rettet og skrevet forkotelser helt ut.
m (Mellomlagrer... dette tar tid!) |
m (Lenket, rettet og skrevet forkotelser helt ut.) |
||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Alt dette tok slutt med [[reformasjonen]] og [[selvstendighetstapet]] i [[1537]]. Allerede høsten [[1536]] var det blitt bestemt at bispeembetet skulle avskaffes ([[Leksikon:recess|Københavnrecessen]] av 30. oktober 1536). Kirken ble dermed avskaffet som institusjon, og kirkestyret var fra nå av en funksjon av kongemakten. I samsvar med dette ble bispestolenes formuer og biskopeness økonomiske rettigheter inndratt under kongen. Likevel fortsatte man en god stund etter reformasjonen å skille mellom det gamle, egentlige [[krongods]] og det nye «stigtens gods», og mellom kronens saker og «stigtens saker». Kongen fikk også den øverste domsmyndighet i saker angående geistlighet og religion, til og med lærespørsmålene ble kongens eksklusive ansvar. Som en følge av «kirkerevolusjonen» i 1536 ble også det danske ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (se dette) renset for geistlige medlemmer. I Norge forsvant riksrådet etter erobringen av [[Trøndelag]] i 1537. | Alt dette tok slutt med [[reformasjonen]] og [[selvstendighetstapet]] i [[1537]]. Allerede høsten [[1536]] var det blitt bestemt at bispeembetet skulle avskaffes ([[Leksikon:recess|Københavnrecessen]] av 30. oktober 1536). Kirken ble dermed avskaffet som institusjon, og kirkestyret var fra nå av en funksjon av kongemakten. I samsvar med dette ble bispestolenes formuer og biskopeness økonomiske rettigheter inndratt under kongen. Likevel fortsatte man en god stund etter reformasjonen å skille mellom det gamle, egentlige [[krongods]] og det nye «stigtens gods», og mellom kronens saker og «stigtens saker». Kongen fikk også den øverste domsmyndighet i saker angående geistlighet og religion, til og med lærespørsmålene ble kongens eksklusive ansvar. Som en følge av «kirkerevolusjonen» i 1536 ble også det danske ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' (se dette) renset for geistlige medlemmer. I Norge forsvant riksrådet etter erobringen av [[Trøndelag]] i 1537. | ||
Istedenfor biskopene skulle det ifølge recessen av 30. oktober 1536 tilsettes egne kongelige tilsynsmenn, kalt ''[[Leksikon:Superattendent|superintendenter]]'', eller -attendenter, som skulle overvåke sogneprestenes geistlige embetsførsel og moralske vandel, samt situasjonen i menighetene. De første sju superintendentene, deriblant nordmannen [[Geble Pederssøn]] i [[Bergen]], ble utnevnt av [[Christian III]] og ordinert av den tyske reformatoren Johannes Bugernhagen i begynnelsen av september 1537, samtidig som den nye ''[[Leksikon:kirkeordinansen|kirkeordinansen]]'' (se dette) ble utstedt. Ettersom | Istedenfor biskopene skulle det ifølge recessen av 30. oktober 1536 tilsettes egne kongelige tilsynsmenn, kalt ''[[Leksikon:Superattendent|superintendenter]]'', eller -attendenter, som skulle overvåke sogneprestenes geistlige embetsførsel og moralske vandel, samt situasjonen i menighetene. De første sju superintendentene, deriblant nordmannen [[Geble Pederssøn]] i [[Bergen]], ble utnevnt av [[Christian III]] og ordinert av den tyske reformatoren Johannes Bugernhagen i begynnelsen av september 1537, samtidig som den nye ''[[Leksikon:kirkeordinansen|kirkeordinansen]]'' (se dette) ble utstedt. Ettersom Bugernhagen selv ikke var bispevigslet, innebar dette et brudd med den apostoliske suksesjon. Også de biskoppelige verdighetstegnene ring, stav og mitra forsvant. Superintendentene fikk verken fullmaktsområder eller noen form for selvstendig kirkelig makt, men opererte utelukkende i kraft av å være kongelige embetsmenn. | ||
I tiden nærmest etter reformasjonen var superintendentene klart underordnet stiftsbefalingsmennene, det vil si lensherrene i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Se ''[[Leksikon:lensvesen|lensvesen]]''. Forholdet mellom superintendent og befalingsmann var imidlertid ikke klart, og det var et problem hvordan oppgavene i kirkestyret skulle fordeles mellom dem. Utviklingen gikk på lengre sikt i retning av å sideordne stiftsbefalingsmann og superintendent. På flere områder skulle de to embetsmennene samarbeide; det gjaldt for en del økonomiske anliggender | I tiden nærmest etter reformasjonen var superintendentene klart underordnet stiftsbefalingsmennene, det vil si lensherrene i [[Oslo]], [[Stavanger]], [[Bergen]] og [[Trondheim]]. Se ''[[Leksikon:lensvesen|lensvesen]]''. Forholdet mellom superintendent og befalingsmann var imidlertid ikke klart, og det var et problem hvordan oppgavene i kirkestyret skulle fordeles mellom dem. Utviklingen gikk på lengre sikt i retning av å sideordne stiftsbefalingsmann og superintendent. På flere områder skulle de to embetsmennene samarbeide; det gjaldt for en del økonomiske anliggender vedrørende kirke, skole- og fattigstellet, samt enkelte geistlige tjenestesaker. Fra [[1672]] ble dette samarbeidet institusjonalisert gjennom opprettelsen av såkalte ''[[Leksikon:stiftsdireksjoner|stiftsdireksjoner]]'' (se dette, også kalt kirkeforsvar, jamfør også ''[[Leksikon:amtmann|amtmann]]'' og ''[[Leksikon:stiftsskriver|stiftsskriver]]''). Superintendentens karakter av selvstendig geistlig tjenestemann, direkte ansvarlig overfor kongen, ble endelig fastslått med [[Christian 5. norske lov]] (2–17) i [[1687]]. | ||
Også sosialt og økonomisk ble de nye superintendentene degradert i forhold til forgjengerne, selv om man i dagligtalen fortsatte å kalle dem biskoper. I tillegg til fritt husvære og noe fast lønn, fikk de fleste norske superintendentene del i domkapittelsgodset. For enkelte var dette likevel rikeligere enn kanskje myndighetene i København var klar over, som | Også sosialt og økonomisk ble de nye superintendentene degradert i forhold til forgjengerne, selv om man i dagligtalen fortsatte å kalle dem biskoper. I tillegg til fritt husvære og noe fast lønn, fikk de fleste norske superintendentene del i [[Leksikon:domkapitel|domkapittelsgodset]]. For enkelte var dette likevel rikeligere enn kanskje myndighetene i København var klar over, som for eksempel i Trondheim, hvor superintendenten overtok det tidligere dekanatet, som var rikt både på gods og kannikegjeld. Som formann for domkapitlet og geistlig tilsynsmann i stiftet skulle superintendenten/biskopen fortsatt komme til å utføre en rekke judisielle oppgaver, både når det gjaldt ekteskaps- og sedelighetsspørsmål og ved håndhevelse av den geistlige disiplin. Domkapitlet skulle fortsatt velge biskop, men valgretten ble uttrykkelig definert som en presentasjonsrett. Det var kongen som ved sin konfirmasjon utnevnte biskoper, og som for det meste uten å søke kapitlenes råd plukket ut høvelige kandidater. Fram til [[1814]] ble alle biskoper innviet av Sjællands biskop. ''[[Leksikon:Kanselliet|Kanselliet]]'' (se dette) fungerte som et slags dansk-norsk kirkedepartement. (I tiden 1737–91 lå lærdomssakene, men ikke embetssakene, under ''[[Leksikon:generalkirkeinspeksjonskollegiet|generalkirkeinspeksjonskollegiet]]''. Misjonssakene sorterte under et eget kollegium, og kirkens økonomi hørte under ''[[Leksikon:rentekammeret|rentekammeret]]'' (se dette). | ||
Superintendenttittelen, som var offisiell betegnelse på biskopenes etterfølgere, greide aldri å fortrenge bispebetegnelsen, og etter 1700 ble biskop gjeninnført i | Superintendenttittelen, som var offisiell betegnelse på biskopenes etterfølgere, greide aldri å fortrenge bispebetegnelsen, og etter 1700 ble biskop gjeninnført i offentlig språkbruk. Bare lovboka opprettholdt betegnelsen superintendent helt fram til atskillelsen i [[1814]]. Unionsoppløsningen fikk ingen konsekvenser for kirkeordningen. Biskopene fortsatte som kongelige embetsmenn, men superintendentnavnet forsvant. {{sign|S.I.}} | ||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||
[[Kategori:Geistlige embeter|{{PAGENAME}}]] | [[Kategori:Geistlige embeter|{{PAGENAME}}]] | ||