Leksikon:Buslitsmann: Forskjell mellom sideversjoner

Buslitsmann (gno. búslitsma∂r, m.) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge Landsloven (VII,1), som for øvrig bare gjentar Frostatingslovens bestemmelser om b. (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt b., om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (ar∂arleiga) i kompensasjon.

I Christian IV’s norske lovbok ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå utminnelsespenger. (C.4. no. lov VI,1; C.5. no. lov 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn.  

Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo forordning 18/10 1780 at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter odelsloven 1821 § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var b., dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. S.I./K.J.