Leksikon:Buslitsmann: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring |
m (Lenket, rettet og skrevet forkotelser helt ut.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Buslitsmann''' ({{gno.}} ''búslitsma∂r'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''ar∂arleiga'') i kompensasjon. | '''Buslitsmann''' ({{gno.}} ''búslitsma∂r'', {{m.}}) kaltes den jordeieren som var blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp tidligere inngått leieavtale. Ifølge [[Landsloven]] (VII,1), som for øvrig bare gjentar [[Frostatingsloven]]s bestemmelser om buslitsmenn (Ftl. XIII,2), skulle leieavtalen oppsies senest i julen. Jordeieren måtte da kunne bevitne at han virkelig var blitt buslitsmann, om leieren krevde det, og leieren hadde krav på ett års jordleie (''ar∂arleiga'') i kompensasjon. | ||
I Christian | I [[Christian 4. norske lov|Christian 4. norske lovbok]] ble det krevd at jordeieren måtte eie minst halvparten i en gård og ha bygselrett for å kunne si opp leilendingen, dersom eieren ikke hadde egen gård. Kompensasjonen til leietakeren kalles nå ''utminnelsespenger''. (Christian 4. norske lov VI,1; [[Christian 5. norske lov]] 3–13–1.) På 1600–1700-tallet ser jordeiende bønder ut til å ha gjort utstrakt bruk av denne retten overfor sine leilendinger, særlig for å skaffe gårder til egne barn. | ||
Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo forordning [[18. oktober|18/10]] [[1780]] at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter odelsloven 1821 § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var buslitsmann, dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. {{sign|S.I.}}/{{sign|K.J.}} | Lovregelen kunne også bli misbrukt ved at jordeieren solgte gården til en jordløs mann som dernest fordrev leilendingen. Derfor fastslo [[Leksikon:forordning|forordning]] [[18. oktober|18/10]] [[1780]] at bare den som selv hadde bygslet bort gården, kunne si opp leilendingen. Etter [[odelsloven 1821]] § 31 ble regelen at leilendingen måtte vike for en odelsløser som var buslitsmann, dersom gården var odelsjord da den ble bortbygslet. {{sign|S.I.}}/{{sign|K.J.}} | ||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||