Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 756
redigeringer
m
Mellomlagrer.
Ingen redigeringsforklaring |
m (Mellomlagrer.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''. | '''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''. | ||
Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger|leilendinger]]'' ( | Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger|leilendinger]]'' (se dette), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På [[Vestlandet]] finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn|husmenn]]'' (se dette). Det siste blir ikke behandlet her. | ||
''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint|steint og reint]]'' ( | ''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint|steint og reint]]'' (se dette) ([[Leksikon:recess|recess]] [[1539]], [[Christian 4. norske lov]], VI, 1, [[Christian 5. norske lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet. | ||
Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' ( | Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann|buslitsmann]]''). | ||
Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]''). | Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]''). | ||