Leksikon:Bygsel: Forskjell mellom sideversjoner

Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'').

Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.

''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel bl.a. at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.|rdlr.]]'' pr. ''[[Leksikon:skpd.|skpd.]]'' Dette var mindre enn hva fogdene tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.

''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler|daler]]'' pr. skpd. eller ''[[Leksikon:laup|laup]]'', en sats som gikk over i C. 4. no. lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.

Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på ca. 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av land­skylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredje­årstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign|K.J.}}

[[Kategori:Eiendom|{{PAGENAME}}]]