Veiledere, Administratorer, Skribenter
2 094
redigeringer
Leksikon:Bygsel: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
m
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) mIngen redigeringsforklaring |
||
| (3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''. | '''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''. | ||
Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger|leilendinger]]'' ( | Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger|leilendinger]]'' (se dette), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På [[Vestlandet]] finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn|husmenn]]'' (se dette). Det siste blir ikke behandlet her. | ||
''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint|steint og reint]]'' ( | ''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint|steint og reint]]'' (se dette) ([[Leksikon:recess|recess]] [[1539]], [[Christian 4. norske lov]], VI, 1, [[Christian 5. norske lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet. | ||
Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' ( | Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann|buslitsmann]]''). | ||
Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord ( | Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jamfør ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]''). | ||
Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter. | Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I [[senmiddelalderen]] var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter. | ||
''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel | ''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel blant annet at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved [[Leksikon:forordning|forordning]] 4/3 [[1684]] ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.|riksdaler]]'' per ''[[Leksikon:skpd.|skippund]]'' Dette var mindre enn hva [[fogd]]ene tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for [[krongods]], og private eiere hadde ofte tatt mer. | ||
''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler|daler]]'' | ''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler|daler]]'' per skippund eller ''[[Leksikon:laup|laup]]'', en sats som gikk over i Christian 4. norske lov (VI, 1) og siden ble stående uendret. | ||
Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på | Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før [[1680-årene]] kunne gi årlige inntekter på cirka 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign|K.J.}} | ||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Eiendomsforhold|{{PAGENAME}}]] | ||
{{Klasserommet}} | |||