Leksikon:Festermål: Forskjell mellom sideversjoner

'''Festermål''' ({{gno.}} ''festarmál'', {{n.}}), d.e. avtale om ekteskap. Festermål var rettslig bindende for partene og fant sted i vitnefaste former. Ved festermål ble det også bestemt når bryllupet, det vil si den formelle overføring av brud til brudgom, skulle finne sted. Imidlertid var det ikke uvanlig at festemann og festekone flyttet sammen etter festemål, og dermed ble betraktet som rette ektefolk, selv om selve bryllupet ble holdt senere. Hvorvidt kirkelig vielse er blitt praktisert i middelalderen er ukjent, men fram til slutten av 1500-tallet betydde vielses­akten bare kirkens stadfesting og velsignelse av ekteskapet.  

Foruten selve bortfestingen ble det ved festermål truffet avtale om brudegavene o.a. økonomiske forhold angående det nye husholdet. Viktigst var medgiften (''[[Leksikon:hjemmefølget|hjemmefølget]]'') og morgengaven (''[[Leksikon:benkegaven|benkegaven]]''). De midlene bruden brakte med seg inn i ekteskapet skulle helst stå i et rimelig forhold til det ektemannen og hans familie kunne yte, og vice versa. Brudegavene, som i prinsippet var brudens særeie, men som hun likevel sjelden hadde full råderett over så lenge mannen levde, skulle tjene som økonomisk sikkerhet dersom hun skulle bli sittende igjen som enke. Brudegavene skulle dessuten sikre henne en forholdsmessig del av ektemannens eiendom. Ofte ble også medgiften betraktet som forskudd på arv. Ettersom ekteskapet ikke bare var et forhold som berørte de kommende ektefellene, men også deres familier, ble festermål gjerne inngått ved hjelp av mellommenn. Festermål ble vanligvis feiret med et etterfølgende festerøl, også kalt ­''belevetle'', hvor bare de forlovede, deres foreldre samt et fåtall vitner (''[[Leksikon:belemenn|belemenn]]'' og belekoner), gjerne også presten, var til stede.

[[Reformasjonen]] førte ikke til noen umiddelbare endringer i festermålets posisjon. Iflg. Luther var dess­uten enhver offentlig forlovelse å betrakte som ekteskapsstiftende. Vendepunktet kom med ekteskapsordinansen av [[1582]], som ble gjort gjeldende for Norge gjennom k.b. av 6. mai [[1589]] (''NRR'' III s. 42). Ordinansen påbød off. ''[[Leksikon:trolovelse|trolovelse]]'' (s.d.) for presten og fem vitner med tre gangers lysing. I praksis ble det etter hvert vanlig med off. trolovelse for presten i tillegg til festermål. Ekteskapsordinansen påbød også vielse foran kirkedøren. (Kirkeritualet av 1685 forla vielsen til kirkerommet.)  

Trolovelse for presten og kirkelig vielse var etter 1589 nødvendige for rettsgyldig ekteskapsinngåelse (se ''[[Leksikon:vielse|vielse]]''). Lovbestemmelsene kunne imidlertid ikke forhindre at folk fortsatt betraktet festermål som grunnleggende viktig for ekteskapsinngåelsen, og festemenn og festekoner fortsatte som før å flytte sammen etter festermål, trass i protester fra geistlig hold. Og bryllupet ble som tidligere gjerne utsatt til en passende anledning. For øvrig tilla loven fortsatt festermål begrensede ekteskapsvirkninger (jf. [[C.5. no. lov]] 3–18–16, 2).

Forordn. av 19. februar [[1783]] bestemte at den kirkelige vielsen skulle finne sted snarest mulig etter trolovelsen. Men påbudet ble ikke etterfulgt, og ved forordn. av 4. januar [[1799]] ble den off. forlovelse opphevet. Fra nå av skulle vielsen være den eneste ekteskapsstiftende akt. {{sign|S.I.}}