Leksikon:Kjone: Forskjell mellom sideversjoner

Kjone, kjølne, f. (gno. kylna, f.). I. På Øst­landet, hovedsakelig i traktene rundt Oslo­fjorden, var k. betegnelse på et laftet tørkehus. Det ble ­regelmessig brukt til tørking av malt, ofte også av korn og lin. K. kom i bruk etter eng. mønster i ­vikingtiden eller litt senere.

I nyere tid, kanskje også i senmiddelalderen, ble k. her bygd i 2 etasjer. Den lave underetasjen ­inneholdt bare ovnen, som kunne ha forskjellige utforminger. Etasjeskillet besto av åser som bar et grissent lag av spildrer ((k.)spile) eller et lag ­gjennomhullete fjøler. Over dette lå et teppe vevd av tagl (k.klede, n., (k.)håre, f.), som maltet ­(kornet) ble bredt ut over. Prinsippet for tørkingen var at varm luft, og som regel også røyk, strømmet gjennom maltlaget; røyken hadde innvirkning på ølsmaken. I Østfold, Akershus og Vestfold var overetasjen oftest videre enn underetasjen. Veggene i underetasjen ble fortsatt et stykke opp over etasjeskillet og dannet vegger i en tømret kiste med bunn av spiler og k.klede. Rundt ­kisten ble det dermed plass til en gang, hvor en kunne stå under arbeidet.

II. Langs kysten fra Vest-Agder og nordover hadde tørkeinnretninger som virket etter k.prinsippet mange betegnelser: malttarre, f., eller tarre­hus (Jæren), kjølle/kjølne/kylle, f. (Ryfylke, Sunnhordland, Sunnmøre, Trøndelag), hære, f. (særlig Nordhordland, Ytre Sogn, Sunnfjord), harpe, f. (Samnanger), tonn/todn, m. (gno. qorn, m.; Hordaland, Sogn), sonn, m. (Trøndelag), hekke, f. (Namdalen og nordover). Disse tørkeinnretningene krevde som regel ikke en særskilt bygning, men ble satt opp i tilknytning til ildstedet i eldhuset, smia eller stua. (O. Nordland: Brewing and Beer s. 22–36; Norske mylnor og kvernar II s. 36–77; I. Talve: Bastu och torkhus s. 238–282.) H.W.