Leksikon:Kontoret: Forskjell mellom sideversjoner

'''Kontoret''' kaltes hanseatenes organisasjon på Bryggen i Bergen. Det ble opprettet ved midten av 1300-tallet og endelig nedlagt først i 1760-­årene. Tilsvarende hansekontorer fantes i Brügge, London og Novgorod. Mindre betydningsfulle hanseatiske handelsstasjoner ble kalt ''[[Leksikon:faktorier|faktorier]]''. Kontoret i Bergen ble et effektivt organ for fremme av hanseatiske interesser i Norge helt fram til slutten av 1500-tallet. Grunnlaget for hanseatenes sterke stilling i norsk økonomi i senmiddelalderen var herredømmet over importen av korn fra østersjølandene og eksporten av norsk tørrfisk.  

Mellom de tyske kjøpmennene i Bergen og ­fiskerbefolkningen i Nord-Norge besto det et gjensidig avhengighetsforhold basert på hanse­atenes kreditt og fiskernes leveranser av tørrfisk. Dette forholdet ble gradvis oppløst ut gjennom 1500-årene, da det bergenske borgerskapet tok over de tyske kjøpmennenes forhold til de nordnorske fiskerne, samtidig som dansk-norske myndigheter maktet å bryte hanseatenes maktstilling. Med hanseforbundets oppløsning i 1630 var for lengst Kontorets storhetstid over. Langt på vei oppnådde hanseatene i Bergen ekstraterritorialitet i senmiddelalderen, det vil si administrativ og rettslig uavhengighet i forhold til norske myndigheter for Kontoret og kontorets folk. Blant annet utøvde hanseatiske myndigheter vedtektsmyndighet i Bergen (''NglL'' 2.r. I-II). Kontoret ble styrt av en gruppe ''[[Leksikon:oldermenn|oldermenn]]'', ved slutten av 1300-tallet seks stk., senere to, sammen med et utvalg av 18 kjøpmenn, såkalte ''[[Leksikon:akteiner|akteiner]]''. Sammen med oldermennene og kontorets sekretær utgjorde de kon­torets råd. Forsamlin­gen av alle kjøpmenn kaltes «die Morgen­sprache». Kontoret var igjen delt inn i enkeltgårder, som var inndelt etter stuer i såkalte «Gesellschaften» eller «societeter» under ledelse av en husbond. Også sosialt forsøkte hanseatene å isolere seg fra det omliggende bergenske samfunn idet det var forbud mot ekteskap mellom Kontorets folk, inklusive tilreisende hansekjøpmenn, og norske kvinner. Også denne sosiale eksklusiviteten gikk i oppløsning etter reformasjonen. {{sign|S.I.}}  

Fra ca. 1550 begynte som nevnt oppløsningen av Kontoret. Handelsstuene ble solgt til norske borgere (den siste i 1766), og organisasjonen ble helt avviklet. De norske borgerne følte også behovet for en lignende sammenslutning, og i 1739 kom det såkalte '''kontorske program''', som var en rent merkantil sammenslutning med avtale om priser, handelskutymer m. v. Dette gikk over i '''Det norske kontor''', også kalt '''Det tyske''' eller '''Det nordiske kontor''', med reglement approbert av kongen 7. okt. 1754. Dette kontoret eksisterte nesten uend­ret til 1867, og ble endelig oppløst i 1899. {{sign|H.D.B.}}