Veiledere, Administratorer
19 708
redigeringer
forkortelse
m (Lenker til "Åpent brev".) |
(forkortelse) |
||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
Lagtingets politiske funksjon kjenner vi enda mindre til. Men den bør ikke undervurderes. Lagtinget var fra første stund et viktig møtested mellom kongemakt og landsdelsrepresentasjoner, og vi må tro med myndighet til å fatte vedtak som var bindende for begge parter. Riktignok overtok nye og riksdekkende organer de fleste av disse politisk-representative funksjonene i høymiddelalderen, men fortsatt må vi regne med at lagtinget har vært et samtaleforum øvrighet-allmue utover i senmiddelalderen, skjønt vi vet lite om dette. Etter [[reformasjonen]] ser vi i alle fall at denne funksjonen for en tid har fått ny aktualitet. Det gjelder særlig for de to lagtingene nordafjells, [[Gulatinget]] og [[Frostatinget]], hvor det ikke sjelden er blitt holdt forhandlinger mellom landsdelsrepresentantene og øvrigheten, og hvor det til og med er blitt avfattet recesser og såkalte retterbøter; med andre ord en form for lovgiving. Østafjells var situasjonen en noe annen, der synes den gamle lagtingstradisjonen også å ha vært svakere. For hele landet gjelder det at [[herredagene]] fra slutten av [[1500-tallet]] overtok de fleste av disse politiske «kommunikasjons»-oppgavene. | Lagtingets politiske funksjon kjenner vi enda mindre til. Men den bør ikke undervurderes. Lagtinget var fra første stund et viktig møtested mellom kongemakt og landsdelsrepresentasjoner, og vi må tro med myndighet til å fatte vedtak som var bindende for begge parter. Riktignok overtok nye og riksdekkende organer de fleste av disse politisk-representative funksjonene i høymiddelalderen, men fortsatt må vi regne med at lagtinget har vært et samtaleforum øvrighet-allmue utover i senmiddelalderen, skjønt vi vet lite om dette. Etter [[reformasjonen]] ser vi i alle fall at denne funksjonen for en tid har fått ny aktualitet. Det gjelder særlig for de to lagtingene nordafjells, [[Gulatinget]] og [[Frostatinget]], hvor det ikke sjelden er blitt holdt forhandlinger mellom landsdelsrepresentantene og øvrigheten, og hvor det til og med er blitt avfattet recesser og såkalte retterbøter; med andre ord en form for lovgiving. Østafjells var situasjonen en noe annen, der synes den gamle lagtingstradisjonen også å ha vært svakere. For hele landet gjelder det at [[herredagene]] fra slutten av [[1500-tallet]] overtok de fleste av disse politiske «kommunikasjons»-oppgavene. | ||
I løpet av senmiddelalderen ble det gamle lagtinget som domstol gradvis undergravd av den nye kollegiale lagmannsdomstolen, som ved slutten av 1400-tallet hadde utviklet seg til en ny domstol: [[Leksikon:lagmannsretten|lagmannsretten]]. Lagmannsretten besto av [[Leksikon:lagmannen|lagmannen]] og en fast domsnemnd, svært ofte identisk med byrådet. Denne domsnemnda ble i det 16. | I løpet av senmiddelalderen ble det gamle lagtinget som domstol gradvis undergravd av den nye kollegiale lagmannsdomstolen, som ved slutten av 1400-tallet hadde utviklet seg til en ny domstol: [[Leksikon:lagmannsretten|lagmannsretten]]. Lagmannsretten besto av [[Leksikon:lagmannen|lagmannen]] og en fast domsnemnd, svært ofte identisk med byrådet. Denne domsnemnda ble i det 16. århundre også betegnet som ''[[Leksikon:lagrette|lagrette]]'' (s.d.), liksom utvalget av lagrettemenn på det gamle lagtinget. Det må også føyes til at lagmannen dømte både på lagting og i lagmannsretten. Etter hvert fortrengte lagmannsretten de gamle lagtingene. Særlig i Øst-Norge, hvor som nevnt den gamle lagtingstradisjonen aldri hadde vært sterk, synes lagtinget tidlig å ha kommet i skyggen av lagmannsretten, selv om eksempelvis lagmannen i [[Oslo]] ennå etter 1600 holdt rettsmøter på det gamle eidsvollslagtinget. | ||
Fra midten av 1500-tallet begynte også myndighetene å betegne de øst-norske lagmannsrettene som lagting, en betegnelse som fikk landsomfattende utbredelse i det følgende århundret (Denne navneskikken synes å være anerkjent i [[C.4. no. lov]] I, 1 og smst. note 1). Lagmannsretten ble nå fastere knyttet til byene og fikk faste sesjoner. Mot slutten av århundret ble det gjennom en rekke kongelige forordninger bygd opp et hierarkisk rettsapparat med en fast instansordning, slik at kompetanseforholdene mellom de forskjellige domstolene, som tidligere hadde vært svært uklare, nå ble klargjort. | Fra midten av 1500-tallet begynte også myndighetene å betegne de øst-norske lagmannsrettene som lagting, en betegnelse som fikk landsomfattende utbredelse i det følgende århundret (Denne navneskikken synes å være anerkjent i [[C.4. no. lov]] I, 1 og smst. note 1). Lagmannsretten ble nå fastere knyttet til byene og fikk faste sesjoner. Mot slutten av århundret ble det gjennom en rekke kongelige forordninger bygd opp et hierarkisk rettsapparat med en fast instansordning, slik at kompetanseforholdene mellom de forskjellige domstolene, som tidligere hadde vært svært uklare, nå ble klargjort. | ||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
Med rådets uttredelse av lagmannsretten mistet denne sin kollegiale karakter. Rådet ble nå erstattet av en lagrette bestående av alminnelige borgere og bønder. All juridisk ekspertise ble samlet hos lagmannen. Grunnlaget var dermed lagt for det nye lagtinget. Lagmannen var blitt embetsdommer, og hans embetsdistrikt, lagdømmet eller lagsognet, var identisk med lagtingskretsen. Som en følge av domstolsreformen og det nye lagtinget forsvant de gamle lagting. | Med rådets uttredelse av lagmannsretten mistet denne sin kollegiale karakter. Rådet ble nå erstattet av en lagrette bestående av alminnelige borgere og bønder. All juridisk ekspertise ble samlet hos lagmannen. Grunnlaget var dermed lagt for det nye lagtinget. Lagmannen var blitt embetsdommer, og hans embetsdistrikt, lagdømmet eller lagsognet, var identisk med lagtingskretsen. Som en følge av domstolsreformen og det nye lagtinget forsvant de gamle lagting. | ||
Den tingordningen som var utviklet i løpet av 1500-tallet, ble stadfestet i [[C.5. no. lov]]. Her pålegges lagmannen å dømme i alle saker, kriminelle som sivile, som innankes fra underdomstolene. Loven fastsetter tre lagtingssesjoner i året, som lagmennene skal kunngjøre i hvert sitt lagdømme. Alle dødsdommer i draps- og trolldomssaker skal stadfestes av lagmannen og rådstueretten i de byene som har lagting. Før det er gjort, kan ingen dødsdom eksekveres (C.5. no. lov 1–3–7; 1–4–21, 22, 23, 25, 26; 1–5–21, 22; 1–22–53). (Iflg. reskr. 31/3 1688 skulle det innhentes | Den tingordningen som var utviklet i løpet av 1500-tallet, ble stadfestet i [[C.5. no. lov]]. Her pålegges lagmannen å dømme i alle saker, kriminelle som sivile, som innankes fra underdomstolene. Loven fastsetter tre lagtingssesjoner i året, som lagmennene skal kunngjøre i hvert sitt lagdømme. Alle dødsdommer i draps- og trolldomssaker skal stadfestes av lagmannen og rådstueretten i de byene som har lagting. Før det er gjort, kan ingen dødsdom eksekveres (C.5. no. lov 1–3–7; 1–4–21, 22, 23, 25, 26; 1–5–21, 22; 1–22–53). (Iflg. reskr. 31/3 [[1688]] skulle det innhentes kongelig resolusjon til eksekusjon i såkalte «dubieuse Livssager».) Bestemmelsen om stadfestelse av dødsdommer ble ved forordning av 31. mars [[1719]] utvidet til å gjelde også andre «livssaker». Reskr. av 23. mars 1736 fastsetter at alle livs- og æressaker skal innankes for lagmannen, uansett om den dømte har anket dommen eller ei. Deretter skal [[Leksikon:amtmann|amtmann]] eller stiftamtmann sende saksdokumentene til kanselliet i København. Først når kongelig resolusjon er falt, kan dommen iverksettes. (''Fogtman'' IV, 1 s. 355. Reskr. er en modifisert stadfestelse av forordn. av 19. august 1735.) | ||
De sivile sakene som ble innanket for lagtinget, var gjerne større økonomiske saker hvor de involverte partene vanligvis tilhørte de høyere samfunnslag. Dertil kom vanskelige arve-, odels- og åstedssaker. Loven rommer ingen generell bestemmelse om tinglysing på lagting, men i | De sivile sakene som ble innanket for lagtinget, var gjerne større økonomiske saker hvor de involverte partene vanligvis tilhørte de høyere samfunnslag. Dertil kom vanskelige arve-, odels- og åstedssaker. Loven rommer ingen generell bestemmelse om tinglysing på lagting, men i Chistorian 5. norske lov heter det at salg, pantsettelse osv. av alt fritt gods, dvs. adelig eller privilegert, skal lyses på lagtinget (C.5. no. lov, 5–3–39). | ||
Fra lagtinget kunne det appelleres til ''[[Leksikon:overhoffretten|overhoffretten]]'' (s.d.). Ved kgl. forordn. av 11. august 1797 ble overhoffretten, rådstuerettene og lagtinget erstattet av ''[[Leksikon:stiftsoverrettene|stiftsoverrettene]]'' (s.d.). {{sign|S.I.}} | Fra lagtinget kunne det appelleres til ''[[Leksikon:overhoffretten|overhoffretten]]'' (s.d.). Ved kgl. forordn. av 11. august 1797 ble overhoffretten, rådstuerettene og lagtinget erstattet av ''[[Leksikon:stiftsoverrettene|stiftsoverrettene]]'' (s.d.). {{sign|S.I.}} | ||