Veiledere, Administratorer
58 567
redigeringer
m
Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»
(forkortelse) |
m (Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt») |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Lagting''' ( | '''Lagting''' ([[norrønt]] ''logqingi'', etter [[1300]] stundom også kalt ''logqing''). 1600–1700-tallets lagmannsdomstoler, som også ble kalt lagting, må ikke forveksles med [[middelalderen]]s lagting, som kan føres tilbake til slutten av [[rikssamlingstiden]]. De eldste lagtingene var store landsdelsrepresentasjoner, som både varetok lovgivende, dømmende og politiske funksjoner. Rundt 1300, trolig som følge av [[Håkon V]]’s domstolreform, ble det dessuten spaltet ut en rekke mindre såkalte lagting knyttet til de enkelte lagmannsembetene, Disse nye middelalder-lagtingene kan på sett og vis sies å peke framover mot foreningstidens lagting. Også de underliggende provinsene (skattlandene) fikk i løpet av middelalderen egne lagting, [[Jemtland]] så sent som ca. [[1480]], mens Islands gamle allting beholdt navnet selv om det etter 1300 ble omdannet til et representasjonsting. For provinsene ble lagting viktige organer for varetagelsen av provinskommunalt selvstyre. (Om lagtingskretsene, se ''[[Leksikon:lagdømme|lagdømme]]''.) | ||
Når det gjelder de norske fastlands-lagting er det først og fremst domstolsfunksjonen som har vært gjenstand for nærmere forskning (J.A. Seip: ''Lagmann og lagting''.) Lagtinget som lovgivende organ er det gjort mindre med. Stort sett har man nøyd seg med å «konstatere» at lagtingets legislative kompetanse ble svekket som følge av statsveksten i høymiddelalderen, og at kongemakten i økende grad tok i bruk andre fora, så som riksmøter og senere [[Leksikon:riksrådet|riksrådet]], for å få godkjent lover. Men ennå så sent som i [[Magnus Lagabøte]]s tid var det konstitusjonelt nødvendig å forelegge den nye landsloven for de respekive lagting til godkjenning for at den kunne regnes som gyldig. | Når det gjelder de norske fastlands-lagting er det først og fremst domstolsfunksjonen som har vært gjenstand for nærmere forskning (J.A. Seip: ''Lagmann og lagting''.) Lagtinget som lovgivende organ er det gjort mindre med. Stort sett har man nøyd seg med å «konstatere» at lagtingets legislative kompetanse ble svekket som følge av statsveksten i høymiddelalderen, og at kongemakten i økende grad tok i bruk andre fora, så som riksmøter og senere [[Leksikon:riksrådet|riksrådet]], for å få godkjent lover. Men ennå så sent som i [[Magnus Lagabøte]]s tid var det konstitusjonelt nødvendig å forelegge den nye landsloven for de respekive lagting til godkjenning for at den kunne regnes som gyldig. | ||