Leksikon:Oppbud: Forskjell mellom sideversjoner

Oppbud, i dansk-norsk rettsspråk: I. Debitors rett til å fri seg fra sin gjeld og ev. gjeldfengsel ved å utlegge all sin eiendom til deling mellom kreditorene. O. ble innført i Danmark-Norge i begynnelsen av 1600-tallet. O.retten var fra først av reservert for adelen, men ble etter hvert utvidet til også å omfatte borgerskapet. Dersom debitors eiendom ble taksert høyere enn gjeldskravet, skulle eieren beholde det overskytende, men om boet ikke var tilstrekkelig til å dekke kreditorenes fordringer, var debitor fortsatt skyldig det resterende beløp. Denne siste bestemmelsen kom til å bli lite benyttet, og grensen mellom o. og fallitt ble derfor utvisket. Av den grunn ble o. med tiden vanlig betegnelse på konkurs som debitor selv begjærte. (C.5. no. lov 5–13–38 ff.) II. Off. tilbud, utbud. III. Auksjon, også opprop ved auksjon. O.bo, den eiendommen som utbys eller overdras. O. forvalter, den som forestår o.forretningen, auksjonsforvalter. IV. (Gno. uppbo∂), også kalt folke- og bondeoppbud eller landvern, en sammenkalt styrke av våpenføre menn som hadde plikt til å rykke ut i ufredstid. Til forsvar kunne inntil hver 7. mann innkalles, såkalt allmenning. Til angrep i fredstid kunne halv allmenning innkalles. De eldre tinglovene om o. ble gjentatt og utbygd i Landsloven (III, 3-5, 11,12). O.ordningen påla alle våpenføre menn å være utstyrt med våpen som kunne mønstres på våpenting. Etter 1200-tallet var det fredeligere tider, og landvernet ble så godt som ikke oppbudt i senmiddelalderen. Bestemmelsene om o. ble gjentatt så sent som i C.5. no. lov, men forsøkene på å by opp o. i Kalmarkrigen 1611–13 viste at forsvaret måtte organiseres på en annen måte; se militærvesen og soldatlegd. V. Betegnelse brukt om forskjellige