Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 756
redigeringer
(kat) |
m (Diverse.) |
||
Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Oppbud''', i dansk-norsk rettsspråk: | '''Oppbud''', i dansk-norsk rettsspråk: | ||
'''I.''' Debitors rett til å fri seg fra sin gjeld og | '''I.''' Debitors rett til å fri seg fra sin gjeld og eventuelt gjeldfengsel ved å utlegge all sin eiendom til deling mellom kreditorene. Oppbud ble innført i Danmark-Norge i begynnelsen av [[1600-tallet]]. Oppbudsretten var fra først av reservert for [[adelen]], men ble etter hvert utvidet til også å omfatte borgerskapet. Dersom debitors eiendom ble taksert høyere enn gjeldskravet, skulle eieren beholde det overskytende, men om boet ikke var tilstrekkelig til å dekke kreditorenes fordringer, var debitor fortsatt skyldig det resterende beløp. Denne siste bestemmelsen kom til å bli lite benyttet, og grensen mellom oppbud og fallitt ble derfor utvisket. Av den grunn ble oppbud med tiden vanlig betegnelse på konkurs som debitor selv begjærte. ([[C.5. no. lov]] 5–13–38 ff.) | ||
'''II.''' | '''II.''' Offentlig tilbud, utbud. | ||
'''III.''' Auksjon, også opprop ved auksjon. Oppbudsbo, den eiendommen som utbys eller overdras. Oppbudsforvalter, den som forestår oppbudsforretningen, auksjonsforvalter. | '''III.''' Auksjon, også opprop ved auksjon. ''Oppbudsbo'', den eiendommen som utbys eller overdras. ''Oppbudsforvalter'', den som forestår oppbudsforretningen, auksjonsforvalter. | ||
'''IV.''' ({{Gno.}} ''uppbo∂''), også kalt folke- og bondeoppbud eller landvern, en sammenkalt styrke av våpenføre menn som hadde plikt til å rykke ut i ufredstid. Til forsvar kunne inntil hver 7. mann innkalles, såkalt allmenning. Til angrep i fredstid kunne halv allmenning innkalles. De eldre tinglovene om oppbud ble gjentatt og utbygd i [[Landsloven]] (III, 3-5, 11,12). Oppbudsordningen påla alle våpenføre menn å være utstyrt med våpen som kunne mønstres på våpenting. Etter 1200-tallet var det fredeligere tider, og landvernet ble så godt som ikke oppbudt i senmiddelalderen. Bestemmelsene om oppbud ble gjentatt så sent som i C.5. no. lov, men forsøkene på å by opp oppbud i Kalmarkrigen 1611–13 viste at forsvaret måtte organiseres på en annen måte; se ''[[Leksikon:militærvesen|militærvesen]]'' og ''[[Leksikon:soldatlegd|soldatlegd]]''. | '''IV.''' ({{Gno.}} ''uppbo∂''), også kalt folke- og bondeoppbud eller ''landvern'', en sammenkalt styrke av våpenføre menn som hadde plikt til å rykke ut i ufredstid. Til forsvar kunne inntil hver 7. mann innkalles, såkalt allmenning. Til angrep i fredstid kunne halv allmenning innkalles. De eldre tinglovene om oppbud ble gjentatt og utbygd i [[Landsloven]] (III, 3-5, 11,12). Oppbudsordningen påla alle våpenføre menn å være utstyrt med våpen som kunne mønstres på våpenting. Etter [[1200-tallet]] var det fredeligere tider, og landvernet ble så godt som ikke oppbudt i [[senmiddelalderen]]. Bestemmelsene om oppbud ble gjentatt så sent som i C.5. no. lov, men forsøkene på å by opp oppbud i [[Kalmarkrigen]] 1611–13 viste at forsvaret måtte organiseres på en annen måte; se ''[[Leksikon:militærvesen|militærvesen]]'' og ''[[Leksikon:soldatlegd|soldatlegd]]''. | ||
'''V.''' Betegnelse brukt om forskjellige aldersgrupper av vernepliktige når det gjelder mobilisering. Eksempelvis ble vernepliktige delt inn i tre oppbud: linjen, landvernet og landstormen med | '''V.''' Betegnelse brukt om forskjellige aldersgrupper av vernepliktige når det gjelder mobilisering. Eksempelvis ble vernepliktige delt inn i tre oppbud: linjen, landvernet og landstormen med henholdsvis 5, 4 og 4 års tjenestetid. {{sign|S.I.}}/{{sign|M.R.}} | ||
{{nhl}} | {{nhl}} |