Leksikon:Patronatsrett: Forskjell mellom sideversjoner

Patronatsrett (lat. jus patronatus), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i p., var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (jus presentandi). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (jus vocandi). Den eneste verdslige kirke­patron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet p. til de kongeligekapellene. Adelens private p. ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra p. til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. P. ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye p. var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye p. fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. S.I.