Veiledere, Administratorer
19 708
redigeringer
form
(fiks) |
(form) |
||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli prest; han skulle for eksempel være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende prester fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. Presten skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av prester ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for prestetjeneste. Prestvielse (ordinasjon) var et eget ''[[Leksikon:sakrament|sakrament]]'' (s.d.) som ga prest en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (''character indelebilis'') til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., ''[[Leksikon:konfirmasjon|konfirmasjon]]'' dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se ''[[Leksikon:Gudstjeneste|Gudstjeneste]]'') og frambære messeofferet (se ''[[Leksikon:nattverd|nattverd]]''), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). Prest ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. Prest skulle ikke bære våpen, mens vold mot prest skulle straffes strengt. | I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli prest; han skulle for eksempel være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende prester fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. Presten skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av prester ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for prestetjeneste. Prestvielse (ordinasjon) var et eget ''[[Leksikon:sakrament|sakrament]]'' (s.d.) som ga prest en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (''character indelebilis'') til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., ''[[Leksikon:konfirmasjon|konfirmasjon]]'' dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se ''[[Leksikon:Gudstjeneste|Gudstjeneste]]'') og frambære messeofferet (se ''[[Leksikon:nattverd|nattverd]]''), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). Prest ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. Prest skulle ikke bære våpen, mens vold mot prest skulle straffes strengt. | ||
Man skjelnet mellom to hovedtyper prest, | Man skjelnet mellom to hovedtyper prest, ''sekulær-prest'' og ''regulær-prest''. Sekulær-prest tilhørte ikke noen munkeorden, og hadde gjerne sin tjeneste i et geografisk distrikt (se ''[[Leksikon:prestegjeld|prestegjeld]]'') eller i en bestemt kirke. Regulær-prest tilhørte en [[munkeordener|munkeorden]] og hadde gjerne sin base i et kloster, men kunne også virke i alle deler av samfunnet. Mellom disse to typene prest var det, tross forsøk på å regulere forholdene, stadig konflikter om kompetanse, status og oppdrag. Prests lønnsgrunnlag (gjerne felles betegnet som prestens beneficium) besto av bruksrett til ''[[Leksikon:prestegård|prestegård]]en'' (s.d.), jorddrottrettigheter av ''[[Leksikon:Prestebordsgods|mensalgodset]]'' (s.d.), 1/4 av tienden, ''jura stolae'' (se ''[[Leksikon:aksidenser|aksidenser]]'') og offergaver. | ||
Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av prester var et eget sakrament, og la vekt på at prestens viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at presten skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av prestens stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at presten gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at prestens fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne prestedømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at ''[[Leksikon:legmannsbevegelse|legmannsbevegelsen]]'' (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk presteordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye presten for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). Presten var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon|kirkelig jurisdiksjon]]''). | Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av prester var et eget sakrament, og la vekt på at prestens viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at presten skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av prestens stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at presten gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at prestens fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne prestedømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at ''[[Leksikon:legmannsbevegelse|legmannsbevegelsen]]'' (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk presteordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye presten for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). Presten var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon|kirkelig jurisdiksjon]]''). | ||