291 440
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
(Ny side: Prest, (gr. presbyteros, ‘eldste’), person som forvalter sakramentene og utlegger læren. P. innehar i teologisk forstand et eget p.embete i kraft av å være kirkelig innviet (ordinert...) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 2: | Linje 2: | ||
I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli p.; han skulle f.eks. være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende p. fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. P. skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av p. ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for p.tjeneste. P.vielse (ordinasjon) var et eget sakrament (s.d.) som ga p. en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (character indelebilis) til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., konfirmasjon dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se gudstjeneste) og frambære messeofferet (se nattverd), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). P. ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. P. skulle ikke bære våpen, mens vold mot p. skulle straffes strengt. | I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli p.; han skulle f.eks. være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende p. fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. P. skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av p. ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for p.tjeneste. P.vielse (ordinasjon) var et eget sakrament (s.d.) som ga p. en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (character indelebilis) til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., konfirmasjon dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se gudstjeneste) og frambære messeofferet (se nattverd), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). P. ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. P. skulle ikke bære våpen, mens vold mot p. skulle straffes strengt. | ||
Man skjelnet mellom to hovedtyper p., sekulær-p. og regulær-p. Sekulær-p. tilhørte ikke noen munkeorden, og hadde gjerne sin tjeneste i et geografisk distrikt (se prestegjeld) eller i en bestemt kirke. Regulær-p. tilhørte en munkeorden og hadde gjerne sin base i et kloster, men kunne også virke i alle deler av samfunnet. Mellom disse to typene p. var det, tross forsøk på å regulere forholdene, stadig konflikter om kompetanse, status og oppdrag. P.s lønnsgrunnlag (gjerne felles betegnet som p.s beneficium) besto av bruksrett til p.gården (s.d.), jorddrottrettigheter av mensalgodset (s.d.), 1/4 av tienden, jura stolae (se aksidenser) og offergaver. | |||
Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av p. var et eget sakrament, og la vekt på at p.s viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at p. skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av p.s stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at p. gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at p.s fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne p.dømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at legmannsbevegelsen (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk p.ordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye p. for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). P. var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se kirkelig jurisdiksjon). | Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av p. var et eget sakrament, og la vekt på at p.s viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at p. skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av p.s stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at p. gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at p.s fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne p.dømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at legmannsbevegelsen (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk p.ordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye p. for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). P. var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se kirkelig jurisdiksjon). | ||