Sideversjon per 10. jun. 2008 kl. 11:53 av Marthe Glad(samtale | bidrag)(Ny side: (lat. recessus, da. afsked etter ty. Ab¬schied) er et dokument som oppsummerer vedtak på møter mellom konge og riksråd, eller stender, og som ved selve utstedelsen og beseglingen fikk l...)
(lat. recessus, da. afsked etter ty. Ab¬schied) er et dokument som oppsummerer vedtak på møter mellom konge og riksråd, eller stender, og som ved selve utstedelsen og beseglingen fikk lovs kraft. Under riksrådskonstitusjonalismen (ca. 1450–1660) var de viktigste forfatningslovene r., eksempelvis kongens valghåndfestninger (s.d.) og vedtaket på stendermøtet i København 30. okt. 1536 om innføring av reformasjonen. Oftest er disse r. utstedt av kongen, men da gjerne medbeseglet av forhandlingspartene. Riksrådene kunne også stå som utstedere, som f.eks. i unionsavtalen mellom Danmark og Norge i 1450 og Halmstad-r. av 1483. I disse tilfellene er riksrådene å betrakte som de kontraherende parter.
Også mindre, lokale forsamlinger kunne utstede r. uten at kongen selv deltok i forhandlingene. Dette har vi flere eksempler på i Norge i
tiden mellom reformasjonen og eneveldet. Forhandlingene mellom kongens lokale representant, lensherren, og representanter for enkelte stender kunne resultere i r. Likeledes munnet forhandlingene på de norske herredagene (s.d.) ofte ut i r. I begge disse tilfellene måtte forhandlingsresultatet, recessen, stadfestes av kongen. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
