Leksikon:Samer: Forskjell mellom sideversjoner

'''Samer'''. '''I.''' Skandinavisk gjengivelse av samenes egen betegnelse på seg selv (nordsam.: ''sámit, sápmelaččat;'' lulesam.: ''sáme, sábmelattja;'' sørsam.: ''saemieh''). På norrønt språk ble samene i [[vikingtid]] og tidlig [[middelalder]] kalt «finner», på svensk og finsk henholdsvis «lapp» og «lappalaiset», og på russisk «lop’» (seinere «lopari»). Så vel i våre dager som i historisk og forhistorisk tid framstår den samiske folkegruppen i klar kulturell og sosiologisk kontrast til nabofolkeslagene, til tross for stor indre variasjon med henhold til næringsveier og lokalt livsmiljø. I historisk tid har det samiske bosettingsområdet – [[Sápmi]] eller Sámi eanan (Sameland) – omfattet store deler av nordre Fennoskandia, med utstrekning fra [[Trøndelag]]/[[Jemtland]] i sørvest til østenden av Kolahalvøya i øst.

'''II.''' Etnisk identitet. Tidligere forskning ville i stor grad knytte etnisk tilhørighet til rasemessig og genetisk grunnlag og/eller fasttømrede kulturkomplekser. Moderne samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning betrakter derimot etnisk kategorisering og etniske gruppers særlige karakter som et sosialt fenomen. Framfor å forklare kulturelle forskjeller og etniske gruppers særtrekk som resultat av innvandring, eller isolert utvikling over lang tid, vil de fleste forskere nå betrakte slike forskjeller som resultat av kommunikative prosesser, hvor særlige kulturtrekk framheves, vedlikeholdes og endres gjennom en sosial samhandlingsprosess som både omfatter konsolidering om eget verdigrunnlag innad, og klar grensedragning mot andre folkeslag utad. Gjennom disse prosessene får enkelte kulturtrekk karakter av symboler, som markerer egen identitet, enhet og konsolidering innad i gruppen, samtidig som de virker til å markere kontrast og forskjellighet overfor andre. På det ytre plan kan kulturtrekk som språk, draktskikk, husform og næringstilpasning fungere som slike markører. Uansett historisk opphav og eventuelle innlån av enkelte kulturelementer fra andre grupper får slike symboler over tid en egen tyngde, og inngår i det samlede kulturelle repertoar som hver generasjon overtar fra den forrige, gjennom sosialiseringsprosessen.

Innen arkeologisk og historisk forskning heller nå de fleste til den oppfatning at samisk identitet er oppstått gjennom slike etniske differensieringsprosesser blant grupper av jegere og samlere i det nordlige Fennoskandia i løpet av de siste to årtusen før Kristi fødsel. Dette kan blant annet avleses i ornamentikk på keramikk, endringer i husform og gravskikk. Nyere språkforskning antar dessuten at et felles finsk-samisk urspråk ved midten av det andre årtusen før Kristus ble differensiert i en proto-finsk og en proto-samisk språkform, som dannet utgangspunktet for senere finsk og samisk språk. Prosessene har altså vært gjensidige, i den forstand at samisk etnisk tilhørighet er blitt utviklet i vekselvirkning og samtidig med at tilsvarende finsk og nordgermansk («nordisk») etnisk identitet er blitt etablert og generalisert i andre deler av Fennoskandia. Dette forhindrer ikke at det har funnet sted etniske konsoliderings- og generaliseringsprosesser på senere tidspunkt. Eksempelvis ser det ut til at den typisk samiske gravskikken med gravlegging i berg og ur har spredt seg til hele det samiske bosettingsområdet først i løpet av middelalderen.

'''III.''' Språklig og kulturell variasjon. Språklig og til dels kulturelt faller den samiske befolkningen i historisk tid i en rekke undergrupper, som best kan illustreres med de ulike dialektområdene (se kart). I tillegg til dialektforskjellene atskiller disse samiske regionene seg også i en viss grad med hensyn til ytre, materielle kulturtrekk, som draktskikk (''[[kofte]]''), bygningstradisjoner med videre. Med henvisning til eldre administrativ og regional inndeling skiller en historisk mellom følgende dialekter: [[sørsamisk]], [[umesamisk]], [[pitesamisk]], [[lulesamisk]], [[nordsamisk]], enaresamisk, [[østsamisk]], áhkkilsamisk, kildinsamisk og tersamisk, se kart over dialektområder. (På norsk side regnes i dag umesamisk og pitesamisk for å være utdødd, mens sørsamisk,  

lulesamisk og nordsamisk har hver sin offisielle rettskrivingsnormal.) Dialektforskjellene, som flere forskere antar var etablert allerede i forhistorisk tid, er av den karakter at befolkningen i to tilstøtende områder kan forstå hverandre, mens