Veiledere, Administratorer
58 567
redigeringer
m
8 > č
(satt inn kart. Må legge til byline-parameter for kart/-ograf) |
m (8 > č) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Samer'''. '''I.''' Skandinavisk gjengivelse av samenes egen betegnelse på seg selv (nordsam.: ''sámit, | '''Samer'''. '''I.''' Skandinavisk gjengivelse av samenes egen betegnelse på seg selv (nordsam.: ''sámit, sápmelaččat;'' lulesam.: ''sáme, sábmelattja;'' sørsam.: ''saemieh''). På norrønt språk ble samene i vikingtid og tidlig middelalder kalt «finner», på svensk og finsk hhv. «lapp» og «lappalaiset», og på russisk «lop’» (seinere «lopari»). Så vel i våre dager som i historisk og forhistorisk tid framstår den samiske folkegruppen i klar kulturell og sosiologisk kontrast til nabofolkeslagene, til tross for stor indre variasjon med henhold til næringsveier og lokalt livsmiljø. I historisk tid har det samiske bosettingsområdet – Sápmi eller Sámi eanan (Sameland) – omfattet store deler av nordre Fennoskandia, med utstrekning fra Trøndelag/Jemtland i sørvest til østenden av Kolahalvøya i øst. | ||
[[image:01a.png|thumb|right|350px|Samiske dialektområder. {{byline|kart=Jørgen Marthinsen}}]] | [[image:01a.png|thumb|right|350px|Samiske dialektområder. {{byline|kart=Jørgen Marthinsen}}]] | ||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
sosiale nettverk. | sosiale nettverk. | ||
En særmerkt regional gruppe utgjør østsamene ( | En særmerkt regional gruppe utgjør østsamene («nuortalaččat», også omtalt som «skoltesamer»), bosatt i det nåværende Sør-Varanger og de tilstøtende vestlige delene av Kolahalvøya. Helt opp i vårt århundre beholdt østsamene en særegen økologisk tilpasningsform, hvor mange trekk fra den opprinnelige jakt- og fangstkulturen var bevart, samtidig som de mht. åndelig kultur er sterkt påvirket av innlemmingen i den russisk-ortodokse kirken. | ||
'''IV.''' Næringstilpasning, samfunnsform og terminologi. I middelalderen og tidlig nytid framtrer samene i første rekke som et utpreget veidefolk, basert på jakt, fangst og fiske, ved siden av sanking av andre ressurser som dun, egg og bær. Villreinfangst – ved hjelp av fangstgroper og ledegjerder i terrenget – og jakt på pelsdyr var hovedelementer i økonomien. Samtidig opprettholdt samene livlige handels- og bytteforbindelser utad: Dels sto de i kontakt med andre finsk-ugriske grupper i øst; og dels ga samenes omfattende produksjon av kostbart og ettertraktet pelsverk grunnlag for tilknytning til vidstrakte handels¬systemer i øst, sør og nord – gjennom kontakt med russere, kareler, finner, svensker og nordmenn. Over størstedelen av det samiske bosettingsområdet var de enkelte hushold organisert i lokalsamfunn (på samisk kalt siida), hvor kollektive samfunnsinstitusjoner sto sterkt. Ressursområdene – som i stor grad var organisert rundt vassdrag i innlandet eller fjordlandskap langs kysten – ble regnet for å tilhøre siidaen i fellesskap. Ved overgangen mellom 1500- og 1600-tallet synes denne samfunnsformen å ha dominert hele det indre av Nordkalotten, inkludert indre Finnmark, samt de østligste finnmarksfjordene og Kolahalvøya (se kart). | '''IV.''' Næringstilpasning, samfunnsform og terminologi. I middelalderen og tidlig nytid framtrer samene i første rekke som et utpreget veidefolk, basert på jakt, fangst og fiske, ved siden av sanking av andre ressurser som dun, egg og bær. Villreinfangst – ved hjelp av fangstgroper og ledegjerder i terrenget – og jakt på pelsdyr var hovedelementer i økonomien. Samtidig opprettholdt samene livlige handels- og bytteforbindelser utad: Dels sto de i kontakt med andre finsk-ugriske grupper i øst; og dels ga samenes omfattende produksjon av kostbart og ettertraktet pelsverk grunnlag for tilknytning til vidstrakte handels¬systemer i øst, sør og nord – gjennom kontakt med russere, kareler, finner, svensker og nordmenn. Over størstedelen av det samiske bosettingsområdet var de enkelte hushold organisert i lokalsamfunn (på samisk kalt siida), hvor kollektive samfunnsinstitusjoner sto sterkt. Ressursområdene – som i stor grad var organisert rundt vassdrag i innlandet eller fjordlandskap langs kysten – ble regnet for å tilhøre siidaen i fellesskap. Ved overgangen mellom 1500- og 1600-tallet synes denne samfunnsformen å ha dominert hele det indre av Nordkalotten, inkludert indre Finnmark, samt de østligste finnmarksfjordene og Kolahalvøya (se kart). | ||