Veiledere, Administratorer
19 708
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis Klubbekrigen i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. Svedjebruket ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende bl.a. etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene. | Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis Klubbekrigen i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. Svedjebruket ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende bl.a. etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene. | ||
Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med Värmland som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt 1620, med området rundt sjøen Store Røgden i Grue (jf. ''[[Leksikon: | Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med Värmland som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt 1620, med området rundt sjøen Store Røgden i Grue (jf. ''[[Leksikon:Røyta|Röytä]]'') som det eldste bosettingsområdet. Herfra ble det raskt etablert et belte langs grensen på 20–25 kms bredde, om lag fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør, som fikk fellesnavnet Finnskogen. Etter hvert spredte skogfinnene seg til mer enn 40 østnorske kommuner, i Hedmark, Akershus, Oppland, Østfold og Buskerud. Stedsnavnmaterialet gir god dokumentasjon av bosettingen, bl.a. med mange lokale finnskog- og finnemarknavn, sammen med en rekke finske slektsnavn som senere oftest er blitt skiftet ut med norske navn. I 1686 ble det tatt opp et eget finnemanntall på Østlandet. Det registrerte 1065 «rene» finner og 160 «halvblods», der én av foreldrene var norsk eller svensk kvinne. Det ser ut til at parforhold mellom norske menn og finske kvinner ikke ble registrert, heller ikke deres avkom. | ||
For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk bygselsedler av fogdene på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i 1648, i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til 1800-tallet. Selv i Nordmarka nær Oslo er svedjing dokumentert så sent som på 1820-tallet. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet. | For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk bygselsedler av fogdene på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i 1648, i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til 1800-tallet. Selv i Nordmarka nær Oslo er svedjing dokumentert så sent som på 1820-tallet. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet. | ||