Veiledere, Administratorer
58 567
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>'''[[Leksikon:Sorenskriver|Sorenskriver]]''' (også kalt ''tingskriver''). | <onlyinclude>'''[[Leksikon:Sorenskriver|Sorenskriver]]''' (også kalt ''tingskriver''). | ||
'''I.''' Skriverstillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli [[1591]] (''NRR'' III s. 201) etter begjæring fra den norske [[Leksikon:adel|adel]] under [[Christian IV]]’s hylling i [[Oslo]] tidligere samme år (''Akts. no. st. hist.'' I s. 111.) Dette var en konsekvens av at det året før var blitt bestemt at ''[[Leksikon:bygdetinget|bygdetinget]]'' (se dette) skulle være regulær førsteinstans i et nytt hierarkisk oppbygd rettsapparat (''NRR'' III s. 134 ff.). Bygdetingets nye status medførte imidlertid uvante og tunge byrder for tingets dømmende organ – ''[[Leksikon:lagretten|lagretten]]'' (se dette). Sorenskriveren skulle være [[Leksikon:lagrette|lagrettens]] hjelpesmann og virke som bygdetingets sekretær, men han fikk ingen domsmakt. Ifølge brevet av 1591 kunne han imidlertid gi lagretten råd.<includeonly | '''I.''' Skriverstillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli [[1591]] (''NRR'' III s. 201) etter begjæring fra den norske [[Leksikon:adel|adel]] under [[Christian IV]]’s hylling i [[Oslo]] tidligere samme år (''Akts. no. st. hist.'' I s. 111.) Dette var en konsekvens av at det året før var blitt bestemt at ''[[Leksikon:bygdetinget|bygdetinget]]'' (se dette) skulle være regulær førsteinstans i et nytt hierarkisk oppbygd rettsapparat (''NRR'' III s. 134 ff.). Bygdetingets nye status medførte imidlertid uvante og tunge byrder for tingets dømmende organ – ''[[Leksikon:lagretten|lagretten]]'' (se dette). Sorenskriveren skulle være [[Leksikon:lagrette|lagrettens]] hjelpesmann og virke som bygdetingets sekretær, men han fikk ingen domsmakt. Ifølge brevet av 1591 kunne han imidlertid gi lagretten råd.<includeonly> ...<br/></includeonly></onlyinclude> | ||
I løpet av et par generasjoner utviklet sorenskriveren seg fra å være lagrettens sekretær til å bli embetsdommer og leder av underretten. Allerede i begynnelsen av [[1600-tallet]] opptrådte sorenskriver enkelte steder som lagrettens meddommer, men fortsatt hadde lagretten eneansvaret for dommen ([[C.4. no. lov]] I, 4). Spørsmålet om sorenskrivers plass i underdomstolen ble imidlertid avklart gjennom [[Bjelke-kommisjonen]]s arbeid i [[1632]]. Ved kongelig forordning av 23. oktober [[1634]] ble sorenskrivere anerkjent som lagrettens meddommer (''NRR'' VI s. 699ff.), og han fikk det økonomiske hovedansvaret for dommen. Bestemmelsene av 1634 kan betraktes som en kodifisering av gjeldende sedvane, men klargjøringen av sorenskrivers ansvarsforhold og anerkjennelsen av sorenskriveren som bygdetingets viktigste dommer representerte samtidig et viktig skritt i retning av underdomstolens endelige forvandling til en moderne embetsdomstol. Utviklingen ble sluttført med [[C.5. no. lov]] ([[1687]]), hvor sorenskriveren framtrer som bygdetingets enedommer. Loven reduserte lagrettemennene til rettsvitner. Bare i odels- og eiendomstvister og livs- og æressaker skulle de fortsatt fungere som sorenskrivernes meddomsmenn (C.5. no. lov 1–7–1). | I løpet av et par generasjoner utviklet sorenskriveren seg fra å være lagrettens sekretær til å bli embetsdommer og leder av underretten. Allerede i begynnelsen av [[1600-tallet]] opptrådte sorenskriver enkelte steder som lagrettens meddommer, men fortsatt hadde lagretten eneansvaret for dommen ([[C.4. no. lov]] I, 4). Spørsmålet om sorenskrivers plass i underdomstolen ble imidlertid avklart gjennom [[Bjelke-kommisjonen]]s arbeid i [[1632]]. Ved kongelig forordning av 23. oktober [[1634]] ble sorenskrivere anerkjent som lagrettens meddommer (''NRR'' VI s. 699ff.), og han fikk det økonomiske hovedansvaret for dommen. Bestemmelsene av 1634 kan betraktes som en kodifisering av gjeldende sedvane, men klargjøringen av sorenskrivers ansvarsforhold og anerkjennelsen av sorenskriveren som bygdetingets viktigste dommer representerte samtidig et viktig skritt i retning av underdomstolens endelige forvandling til en moderne embetsdomstol. Utviklingen ble sluttført med [[C.5. no. lov]] ([[1687]]), hvor sorenskriveren framtrer som bygdetingets enedommer. Loven reduserte lagrettemennene til rettsvitner. Bare i odels- og eiendomstvister og livs- og æressaker skulle de fortsatt fungere som sorenskrivernes meddomsmenn (C.5. no. lov 1–7–1). | ||