Leksikon:Tollvesen: Forskjell mellom sideversjoner

m
ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
'''Tollvesen'''. Grunnlaget for et norsk tollvesen, en egen etat som skulle oppebære forskjellige avgifter på handelen, ble lagt mot slutten av 1500-tallet da tolladministrasjonen gradvis ble utskilt fra den øvrige lokalforvaltning. Denne differensieringsprosessen var avsluttet omkring 1640; hvert tollsted hadde da fått sine egne betjenter, og tolladministrasjonen lå utenfor lensherrens myndighetsområde (jf. ''[[Leksikon:lensvesen|lensvesen]]'').
'''Tollvesen'''. Grunnlaget for et norsk tollvesen, en egen etat som skulle oppebære forskjellige avgifter på handelen, ble lagt mot slutten av 1500-tallet da tolladministrasjonen gradvis ble utskilt fra den øvrige lokalforvaltning. Denne differensieringsprosessen var avsluttet omkring 1640; hvert tollsted hadde da fått sine egne betjenter, og tolladministrasjonen lå utenfor lensherrens myndighetsområde (jf. ''[[Leksikon:lensvesen|lensvesen]]'').


'''I'''. ''Til ca. 1650''. Det var særlig oppgangen i trelasteksporten som gjorde tollen til en viktig inntektskilde for kongen på 1500-tallet. Trelasttollen var en utførselstoll som ble utlignet på skipenes drektighet. Varetollen på import spilte ennå en beskjeden rolle. Skipstollen krevde et forholdsvis enkelt kontrollapparat, og i det første årh. ble derfor tolloppkrevingen i landdistriktene gjerne overlatt til ''[[Leksikon:fogden|fogden]]'' (s.d., se også ''[[Leksikon:havnefogd|havnefogd]]'') og hans medhjelper ''[[Leksikon:lensmannen|lensmannen]]'' (s.d.). I byene var det som oftest ''[[Leksikon:byfogden|byfogden]]'' (s.d.) eller slottsskriveren som oppebar tollen. Tolleren i byene ble gjerne kalt sisemester (jf. ''[[Leksikon:aksise|aksise]]''). Det var bare i Båhuslen at det på 1500-tallet forekom særskilte tollembetsmenn; dette skyldtes det rike sildefisket som området opplevde i noen hektiske tiår (jf. ''[[Leksikon:båtsild|båtsild]]'', ''[[Leksikon:åresild|åresild]]'').
'''I'''. ''Til ca. 1650''. Det var særlig oppgangen i trelasteksporten som gjorde tollen til en viktig inntektskilde for kongen på 1500-tallet. Trelasttollen var en utførselstoll som ble utlignet på skipenes drektighet. Varetollen på import spilte ennå en beskjeden rolle. Skipstollen krevde et forholdsvis enkelt kontrollapparat, og i det første årh. ble derfor tolloppkrevingen i landdistriktene gjerne overlatt til ''[[Leksikon:fogd|fogden]]'' (s.d., se også ''[[Leksikon:havnefogd|havnefogd]]'') og hans medhjelper ''[[Leksikon:lensmannen|lensmannen]]'' (s.d.). I byene var det som oftest ''[[Leksikon:byfogden|byfogden]]'' (s.d.) eller slottsskriveren som oppebar tollen. Tolleren i byene ble gjerne kalt sisemester (jf. ''[[Leksikon:aksise|aksise]]''). Det var bare i Båhuslen at det på 1500-tallet forekom særskilte tollembetsmenn; dette skyldtes det rike sildefisket som området opplevde i noen hektiske tiår (jf. ''[[Leksikon:båtsild|båtsild]]'', ''[[Leksikon:åresild|åresild]]'').


I 1618 ble det utnevnt fire distriktsvisitører som skulle kontrollere tolloppkrevingen i Norge; i 1620-årene ble antallet redusert til to. Visitørkorpset var fullstendig uavhengig av lensadministrasjonen. Det ble utvidet på nytt i 1630-årene, og i 1642 ble det utnevnt en general-visitør for Norge. Hele visitørkorpset ble opphevet i 1649. Fra 1630-årene ble det vanlig med tollere som ikke hadde andre kongelig ombud, og fra nå av begynte en systematisk oppbygging av tolletaten. Hvert tolldistrikt fikk to kategorier tjenestemenn: Tolloffiserer og underordnet tollpersonale, de siste var nærmest å betrakte som tolloffiserenes private tjenere. Som tolloffiserer regnet man tolleren og tollskriveren.
I 1618 ble det utnevnt fire distriktsvisitører som skulle kontrollere tolloppkrevingen i Norge; i 1620-årene ble antallet redusert til to. Visitørkorpset var fullstendig uavhengig av lensadministrasjonen. Det ble utvidet på nytt i 1630-årene, og i 1642 ble det utnevnt en general-visitør for Norge. Hele visitørkorpset ble opphevet i 1649. Fra 1630-årene ble det vanlig med tollere som ikke hadde andre kongelig ombud, og fra nå av begynte en systematisk oppbygging av tolletaten. Hvert tolldistrikt fikk to kategorier tjenestemenn: Tolloffiserer og underordnet tollpersonale, de siste var nærmest å betrakte som tolloffiserenes private tjenere. Som tolloffiserer regnet man tolleren og tollskriveren.