291 440
redigeringer
→Andre forklaringsmomenter (II): Strategisk posisjon langs gamle handelsruter: bilde
| Linje 33: | Linje 33: | ||
Tore Fæhn og Sigmund Holte poengterer også kontinuiteten i utviklingen, men tilfører diskusjonen et nytt perspektiv ved å rette oppmerksomheten fra produksjonen til distribusjonen av ljåbladene. Tinn lå langs gamle handelsruter mellom Vestlandet og Østlandet, og det var lang tradisjon i bygdelagene rundt Tinnsjøen for å delta i denne virksomheten. Fram til liberaliseringen av handelslovgivningen var skreppehandel den eneste handelsvirksomheten som foregikk utenfor kjøpstedene, og for mange unge og ugifte tinndøler var noen år med skreppehandel en viktig del en livsløpet. Skreppehandlerne kjøpte opp produkter fra bøndene, som de dro til byene på Østlandet eller langs vestlandskysten og solgte. Da etterspørselen etter slipeljåer vokste de første tiåra av 1800-tallet, ble tinnsmedenes ljåer en naturlig del av vareutvalget. De livlige handelsrutene over Hardangervidda brakte også årvisst med seg heste- og krøtterhandlere fra Vestlandet som kjøpte eller byttet til seg ljåer i Tinn på vei til Kongsberg eller andre bymarkeder. | Tore Fæhn og Sigmund Holte poengterer også kontinuiteten i utviklingen, men tilfører diskusjonen et nytt perspektiv ved å rette oppmerksomheten fra produksjonen til distribusjonen av ljåbladene. Tinn lå langs gamle handelsruter mellom Vestlandet og Østlandet, og det var lang tradisjon i bygdelagene rundt Tinnsjøen for å delta i denne virksomheten. Fram til liberaliseringen av handelslovgivningen var skreppehandel den eneste handelsvirksomheten som foregikk utenfor kjøpstedene, og for mange unge og ugifte tinndøler var noen år med skreppehandel en viktig del en livsløpet. Skreppehandlerne kjøpte opp produkter fra bøndene, som de dro til byene på Østlandet eller langs vestlandskysten og solgte. Da etterspørselen etter slipeljåer vokste de første tiåra av 1800-tallet, ble tinnsmedenes ljåer en naturlig del av vareutvalget. De livlige handelsrutene over Hardangervidda brakte også årvisst med seg heste- og krøtterhandlere fra Vestlandet som kjøpte eller byttet til seg ljåer i Tinn på vei til Kongsberg eller andre bymarkeder. | ||
{{thumb|Sigurd Toresen Spaanem 1870-åra.jpg|Sigurd Toresen Spaanem var den første og mest betydelige ljåagenten i Tinn.|Johan Wathne|1870-åra}} | |||
Handelsvirksomhet av denne typen tok seg kraftig opp i løpet av 1840-åra, som en følge av den nye liberalistiske handelsloven av 1842. Loven gjorde handelen i innlandet helt fri når det gjaldt varer som var produsert innenlandsk. Lovendringene kom samtidig som etterspørselen på slipeljåer ble så stor at de tradisjonelle aktørene, som skreppehandlerne, ikke maktet å dekke markedets behov. Som en følge av alt dette begynte mange ljåsmeder sjøl å selge sine produkter, enten direkte til forbrukeren eller via oppkjøpere. Denne omsetningsformen ser ut til å ha vært den dominerende så lenge ljåindustrien eksisterte. En av årsakene til at ljåsmedene sjøl ble så viktige markedsaktører, var at det tok lang tid før Tinn utviklet en egen handelsstand etter liberaliseringen av lovverket i 1842. Fæhn og Holte forteller at søknader om å få starte lokal handelsvirksomhet konsekvent ble avslått av formannskapet i kommunen. Først på slutten av 1850-tallet kom de første butikkene i kommunen. Særlig viktig for ljåindustrien ble Tinn forbruksforening, som startet sin virksomhet på Hegna i Åtrå i 1870. På slutten av 1800-tallet overtok butikkene noe av omsetningen, men fortsatt var smedene sjøl de sentrale markedsaktørene. Størst betydning fikk butikkene i første ledd av produksjonen; de skaffet råvarene smedene trengte – jern, stål og boraks. Men butikkene ble etter hvert også viktige som oppkjøpere av ljåer fra produsentene eller som kommisjonærer. Omkring midten av 1870-åra hadde Tinn forbruksforening alene avtaler med mer enn 30 forskjellige smeder, og på denne tida bygde foreningen opp et apparat av profesjonelle salgsagenter som tok ansvar for markedsføringen og salget av ljåene. Den første og mest betydelige ljåagenten var Sigurd Thoresen Spaanem (1851-1924), som ble ansatt av Tinn forbruksforening i 1875, og som i åra som fulgte, drev en omfattende reisevirksomhet. | Handelsvirksomhet av denne typen tok seg kraftig opp i løpet av 1840-åra, som en følge av den nye liberalistiske handelsloven av 1842. Loven gjorde handelen i innlandet helt fri når det gjaldt varer som var produsert innenlandsk. Lovendringene kom samtidig som etterspørselen på slipeljåer ble så stor at de tradisjonelle aktørene, som skreppehandlerne, ikke maktet å dekke markedets behov. Som en følge av alt dette begynte mange ljåsmeder sjøl å selge sine produkter, enten direkte til forbrukeren eller via oppkjøpere. Denne omsetningsformen ser ut til å ha vært den dominerende så lenge ljåindustrien eksisterte. En av årsakene til at ljåsmedene sjøl ble så viktige markedsaktører, var at det tok lang tid før Tinn utviklet en egen handelsstand etter liberaliseringen av lovverket i 1842. Fæhn og Holte forteller at søknader om å få starte lokal handelsvirksomhet konsekvent ble avslått av formannskapet i kommunen. Først på slutten av 1850-tallet kom de første butikkene i kommunen. Særlig viktig for ljåindustrien ble Tinn forbruksforening, som startet sin virksomhet på Hegna i Åtrå i 1870. På slutten av 1800-tallet overtok butikkene noe av omsetningen, men fortsatt var smedene sjøl de sentrale markedsaktørene. Størst betydning fikk butikkene i første ledd av produksjonen; de skaffet råvarene smedene trengte – jern, stål og boraks. Men butikkene ble etter hvert også viktige som oppkjøpere av ljåer fra produsentene eller som kommisjonærer. Omkring midten av 1870-åra hadde Tinn forbruksforening alene avtaler med mer enn 30 forskjellige smeder, og på denne tida bygde foreningen opp et apparat av profesjonelle salgsagenter som tok ansvar for markedsføringen og salget av ljåene. Den første og mest betydelige ljåagenten var Sigurd Thoresen Spaanem (1851-1924), som ble ansatt av Tinn forbruksforening i 1875, og som i åra som fulgte, drev en omfattende reisevirksomhet. | ||
| Linje 39: | Linje 40: | ||
=== Rutebåten Rjukan === | === Rutebåten Rjukan === | ||
I 1864 kom rutebåten ”Rjukan” i drift, noe som nærmest innebar en samferdselsrevolusjon for Tinn-bygdene. Varer som skulle sørover eller vestover, kunne fra nå av sendes med båt til Tinnoset og derfra videre til Skien og så på skip langs kysten til Sørlandet eller Vestlandet. Rutebåten lettet adgangen til markedene for Tinn-smedene og andre aktører. Før 1864 var den lange reisetiden fra Tinn en begrensende faktor. Etter at rutebåten kom i drift, ble reisetiden kraftig redusert, og aktørene kunne bruke mer tid og energi på selve markedsførings- og salgsarbeidet. Fra arkivet etter Sigurd T. Spaanem vet vi at en salgsreise kunne ta mange måneder. Vinteren 1879 dro Spaanem fra Tinn allerede den 26. februar, og etter en reise som dekket deler av både Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, nådde han fram til Egersund i Rogaland. Derfra reiste han langs kysten opp til Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Fra Sunnfjord gikk freden tilbake sørover langs kysten av Vestlandet og nordover opp Sørlandskysten til Skien. Fra Skien fulgte han vassdraget nordover til Tinn igjen, der han var framme den 22. juni etter å ha vært omtrent fire måneder på salgsturné. På sin lange reise solgte Spaanem mer enn 5700 kortljåer og over 1500 lange. Videre tok han opp nye bestillinger fra 64 forskjellige engros- og detaljhandlere. Spaanems resultat er imponerende i seg sjøl, men må ha vært bare en liten prosent av det totale salget til Tinn-smedene. Ifølge Rikard Berge solgte smedene fra Tinn mellom 10 000 og 20 000 ljåer årlig bare i Bergen. | I 1864 kom rutebåten ”Rjukan” i drift, noe som nærmest innebar en samferdselsrevolusjon for Tinn-bygdene. Varer som skulle sørover eller vestover, kunne fra nå av sendes med båt til Tinnoset og derfra videre til Skien og så på skip langs kysten til Sørlandet eller Vestlandet. Rutebåten lettet adgangen til markedene for Tinn-smedene og andre aktører. Før 1864 var den lange reisetiden fra Tinn en begrensende faktor. Etter at rutebåten kom i drift, ble reisetiden kraftig redusert, og aktørene kunne bruke mer tid og energi på selve markedsførings- og salgsarbeidet. Fra arkivet etter Sigurd T. Spaanem vet vi at en salgsreise kunne ta mange måneder. Vinteren 1879 dro Spaanem fra Tinn allerede den 26. februar, og etter en reise som dekket deler av både Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, nådde han fram til Egersund i Rogaland. Derfra reiste han langs kysten opp til Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Fra Sunnfjord gikk freden tilbake sørover langs kysten av Vestlandet og nordover opp Sørlandskysten til Skien. Fra Skien fulgte han vassdraget nordover til Tinn igjen, der han var framme den 22. juni etter å ha vært omtrent fire måneder på salgsturné. På sin lange reise solgte Spaanem mer enn 5700 kortljåer og over 1500 lange. Videre tok han opp nye bestillinger fra 64 forskjellige engros- og detaljhandlere. Spaanems resultat er imponerende i seg sjøl, men må ha vært bare en liten prosent av det totale salget til Tinn-smedene. Ifølge Rikard Berge solgte smedene fra Tinn mellom 10 000 og 20 000 ljåer årlig bare i Bergen. | ||
== Andre forklaringsmomenter (III): Merkevaren «Tinndølljå» == | == Andre forklaringsmomenter (III): Merkevaren «Tinndølljå» == | ||